hits

Plutselig sa kroppen stopp!

  • 13.04.2018 - 14:14

Jeg føler dette skjer med alle sammen minimum en gang i løpet av livet. Man leser om det overalt alt. Både på sosiale medier, magasiner, og på diverse blogger. Plutselig sier kroppen stopp.

Forrige lørdag skjedde det. Eller kanskje det begynte på fredag? Jeg er ikke helt sikker, men jeg er helt sikker på at det ble full stopp på lørdag ettermiddag.

 

 

Tomt er ordet som beskriver følelsen best. Det føltes ut som kroppen var tom for alt som var. Følelser, instinkter og tanker. Jeg tror ikke jeg skal skrive så mye mer om hva som skjedde. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke selv skjønte hva som skjedde der og da.

Om dette var kroppens måte å si ifra om at jeg har gjort litt for mye, litt for lenge. Eller om det bare var en psykisk knekk som plutselig dukket opp vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at jeg er på vei tilbake til det normale, og jeg gleder meg til å komme tilbake til skrivingen her på bloggen igjen.

Håper dere får en fin helg alle sammen! 

 

Sunn fornuft-plakaten.

  • 22.03.2018 - 13:54

Det hender en sjelden gang den blir et samtaleemne i media i sammenheng med store diskusjoner rundt ordet kroppspress og press generelt. Utenom det er den bare der som en liste med usynlige retningslinjer som man fort glemmer i hverdagen.

Det er ingen stor hemmelighet at dette med blogg har eskalert de siste fem årene. Jeg tør ikke tenke på hvor mange innlegg som publiseres hver dag. Alt fra hverdagsinnlegg til provoserende clickbait innlegg der personen bak bare er ute etter flere lesere.

Det er heller ingen stor hemmelighet at mennesker blir påvirket av sosiale medier og at kroppspress og den ``perfekte`` kroppen er et stort tema om dagen. Jeg skal ikke nekte for at jeg selv blir påvirket av sosiale medier, men jeg har et sunnere syn på det nå enn jeg hadde tidligere.

Tanken bak sunn fornuft-plakaten er å bevisstgjøre alle de som daglig deler av seg selv enten det er i forhold til blogg, instagram, snap, eller andre sosiale medier hvor man uttrykker seg  og sine tanker rundt forskjellige temaer. Det er også fokus på både deres rolle og påvirkningskraft i forhold til kroppsbilde og idealer, som i dag er et fullstendig kaos.

 


 

Sunn fornuft-plakaten sine retningslinjer.

 

1.      Unngå å skrive hvor mye du veier, BMI, kaloriinntak, midjemål, armmål og liknende tall. Husk at du har unge lesere som sammenlikner seg med deg.

 

2.      Unngå å være for bastant når du skriver om positive eller negative sider ved en enkelt matvare eller en livsstil. Husk at du skriver fra egen erfaring og ikke er fagperson. Det som er bra for deg er ikke nødvendigvis bra for alle andre.   

 

3.      Bilderedigeringsprogram kan være fint for å justere lys, farger og utsnitt, men unngå å endre kroppsstørrelse eller fasong.

 

4.      Del gjerne mat og treningsinspirasjon, men vær flink til å understreke hvem det er ment for, at ikke alle løper like fort, veier like mye eller i det hele tatt trenger å endre noe. Husk at du ikke har noe kontroll på hvem som leser det du poster på nett. Selv om du har en kjernegruppe faste lesere som kommenterer har du også lesere som er yngre og eldre, friskere og sykere.

 

5.      Fokuser heller på treningsgleden fremfor hvor langt du selv løper og hvor mange repetisjoner du tar. Husk at du ikke trenger å skrive om hver eneste gang du selv trener for å dele treningsinspirasjon. Poster du et treningsopplegg, så presiser hvem det er laget for, og hvem det ikke er laget for.

 

6.      Når du skriver om mat, ta gjerne bilde av matlagingen, bordet eller hele retten, men vær bevisst om du poster bilder som viser størrelsen på din egen porsjon. Vis særlig omtanke om din egen porsjon er liten. Presiser gjerne at du for eksempel forsynte deg flere ganger.

 

7.      Skriv gjerne om klær, men unngå å skrive hvilken klesstørrelse du bruker. Husk at leserne ikke kjenner deg i virkeligheten, og bare gjetter på om deres kropper faktisk er like. Får du spørsmål om størrelsen du bruker i et plagg, svar heller på om du opplever at plagget er lite, stort eller normalt i størrelsen.

 

8.      Vær bevisst på den totale mengden bilder du legger ut der kropp er i fokus. Kropp i biniki er naturlig på en strand, men tenk på omfanget i andre settinger. Vis gjerne hva som er bak fasaden i blant og post realistiske bilder av deg selv.

 

9.      Vær varsom om du deler informasjon om dine egne kosmetiske inngrep. Sett deg inn i hva loven sier om markedsføring av slike inngrep.

 

10.  Hvis du blir kontaktet av lesere som forteller at de er syke eller har det vanskelig, send dem videre til fagpersoner. Mental Helse har en gratis, døgnåpen hjelpetelefon for mennesker som trenger noen å snakke med. Telefonnummer: 116 123 De som synes det er vanskelig å snakke med noen kan få skriftlig hjelp på Mental Helses nett-tjeneste sidetmedord.no

 


 

 Det skal ikke så mye til for å klare og følge disse retningslinjene. En ekstra setning i innlegget. Mer bevissthet hva retningslinjene går ut på. Eller bare en ekstra titt på innlegget før du trykker på publiser. Uavhengig om du har to lesere, eller om du har flere tusen vil jeg oppfordre deg til å være mer bevisst på hva du publiserer på sosiale medier. Man vet aldri hvem som sitter i andre enden å ser det du akkurat delte.

 

Hvem hadde jeg vært uten CRPS?

  • 15.03.2018 - 14:28

Noen ganger, tenker jeg på hvem jeg hadde vært i dag hvis jeg ikke hatt fått diagnosen CRPS. Eller komplekst regionalt smertesyndrom om du vil.

Vill jeg vært ferdig utdannet sykepleier, eller hadde jeg snudd i døren og valgt noe helt annet? Hadde jeg byttet over til grafisk design som også surret litt i tankene en liten stund?

Vill jeg fortsatt bodd hjemme fordi det var det jeg så på som «trygt», eller hadde jeg flyttet ut? Og i så fall hadde jeg bodd aleine, og ikke minst hvor hadde jeg havnet?

Hadde jeg fortsatt vært singel, eller hadde jeg turt å hoppe inn i et forhold med noen? En ting er sikkert. Jeg tviler på at jeg hadde vært i et så fint og trygt forhold som jeg er i nå. Fra og gå til og være evig singel til å plutselig finne Håkon var aldri i mine villeste fantasier.

Ville Oliver vært en del av livet mitt? Jeg tviler. Det er nesten litt trist å tenke på at det kjæreste jeg eier ikke hadde vært der hvis jeg ikke hadde blitt syk. Han gir meg så mye hver dag. Og selv om han ikke skjønner hva som skjer, så forstår han fortsatt. Han legger seg inntil beina mine de dagene de verker som verst, og han blir urolig når jeg mister kontrollen på smertene.

Hadde jeg fortsatt dratt ut på byen og drukket meg til blackout, eller hadde jeg kjent at nok er nok og landet der jeg er nå i dag? Hadde det vært nok med en flaske vin en lørdagskveld foran tven, eller hadde behovet for en fest eller bytur hatt en sentral plass?

Uansett hvordan hverdagen min hadde sett ut som en frisk person, og selv om jeg til tider savner den gamle delen av hverdagen min er jeg noen erfaringer rikere på enkelte plan. Jeg har lært mye om meg selv som person, og blitt en mer selvstendig og selvsikker person ved å gå på psykomotorisk fysioterapi. Hver dag får jeg kjenne på den gleden og kjærligheten ved å være i et forhold som gir meg mer enn jeg kunne håpet på. Til slutt, men ikke minst har min store barndomsdrøm gått i oppfyllelse da Oliver kom hjem til meg for snart to år siden.

Så selv om jeg håper på å kunne bli frisk en dag og lengter tilbake til det gamle livet noen ganger er jeg veldig takknemlig for alt som har skjedd etter jeg fikk CRPS.

 

 

 

Pillerus og lange dager.

  • 13.02.2018 - 15:25

 

Det starter med morfin og avsluttes med morfin. Et stoff kroppen min er skremmende vandt til fra før, men samtidig er det en helt ny reaksjon når dosen blir høyere. Rusen kommer, kroppen blir sløv, men samtidig fungerer jeg bedre nå enn jeg gjorde når jeg bare satt og ventet på at alt skulle gå over.

To uker har gått, men smertene er fortsatt like intense. MR er tatt og svaret vil forhåpentligvis komme i løpet av denne uken.

Jeg trodde jeg var en person som taklet smerter og alt som følger med, men det har vist seg og være feil. Jeg er vandt til mine smerter. De som alltid er der og som med tiden har blitt en del av meg. Disse smertene som plutselig kom er ikke mine, og skal heller ikke være en del av meg. De er bare på besøk for så å brenne ut etter hvert som tiden går.

Mye av tiden blir brukt til å sitte stille selv om jeg skulle gjort både det ene og det andre. Tankene svirrer og plutselig er jeg inne på en tanke som er langt ifra positiv. Det er fort å havne innpå disse tankene, men vanskelige å komme ut igjen. De gode tankene får også lov til å komme inn noen ganger. Giftemål og alt som hører til har etter tre måneder blitt en god tanke og ikke bare stress. Og tanken på at jeg er så heldig å ha min lille pelsvenn sammen med meg hele tiden når jeg sitter her hjelper mye både på det psykiske og fysiske.

Plutselig nærmer klokken seg fire og mitt store lyspunkt kommer inn døra og alt blir bra igjen. I hvert fall frem til neste morgenen når lyspunktet mitt forsvinner ut av døren igjen.

Slik går dagene på repeat.

 

Når det renner over.

  • 11.02.2018 - 15:53

 

Se for deg at du er et tomt glass, akkurat som dette. 

Så fyller du glasset med fysiske og psykiske smerter og annen tung last du drar med deg hver dag. Det er ikke helt fullt enda, men det begynner å nærme seg. 

Så kommer den lille uforutsette tingen enten det er en stygg kommentar, ekstra smerter, en vond beskjed, eller kroppen som sier ifra om at nok er nok som gjør at det bare renner over. Noen ganger kontrollert, andre ganger ukontrollert. 

 


 

Som jeg har gjort tidligere kunne jeg i dette innlegget rettet det mot kronisk sykdom og smerter siden det er et av hovedfokusene her på bloggen, men ikke i dag. I dag velger jeg heller å inkludere alle siden det er noe som skjer med den beste. Det skjer med de som har det vanskelig. Det skjer med de som har det ganske greit, men ikke helt bra til tider. Det skjer til og med de som har et fint liv, et liv mange av oss sitter og dagdrømmer om i hverdagen.

Det er menneskelig, like menneskelig som der er å dra på butikken for å kjøpe mat. Eller like menneskelig som å puste om vi skal dra det litt lenger.

Vi får mange inntrykk i løpet av dagen. Enten det er noe du scroller forbi på sosiale medier, en kommentar fra en kollegaene, en hendelse som skjer på vei hjem fra jobb, eller et tv-program som gjør stort inntrykk på deg.

Jeg skal ikke nekte for at det renner over her i tide og utide. Som regel blir det for mye smerter blandet med sinne, lite søvn, og små irritasjonsmomenter som kan dukke opp i løpet av en dag. Jeg har lært at ikke bare er det normalt at det renner over, det er også bra for kroppen og felle en tåre, få ut sinne, eller andre måter hvor du kan tømme glasset ditt. Det er ikke sunt for kroppen å bære på alt som bygger seg opp over tid. Ikke bare tar det mye plass, men det tar også mye energi.

Det morsomste med dette innlegget er at dette er ting jeg sliter med selv. Dette er noe av det jeg må jobbe med hver dag for å få en bedre hverdag. Så hvis du kjenner deg igjen, eller kjenner at glasset er fullt så husk at det er helt normalt og skjer med alle. Til og med de som vi ser på som «perfekte». Det er sunt, like sunt som å spise et eple i stedet for en sjokolade. Like sunt som å ta trappene i stedet for heisen.

Hvis du har noen gode måter å tømme glasset på som fungere for deg, legg gjerne igjen en kommentar nedenfor. Min måte er å la tårene renne helt til det er tomt. Det fungere for meg, men trenger nødvendigvis ikke fungere for deg.

 

 

 

 

Vi trenger ikke alltid sympati, men det og bli hørt.

  • 17.01.2018 - 15:52

En av mange menneskers egenskap er dette med å vise sympati ovenfor andre medmennesker. En egenskap jeg setter stor pris på hos andre. Jeg tror at de som har denne egenskapen ikke bare gjør andre sine liv bedre, men også har det bedre med seg selv.

I 90% av tilfellene dukker denne egenskapen opp i forbindelse med mennesker som ikke har det så bra. Mennesker som er lei seg, mennesker som i forskjellige grader sliter med smerter, og mennesker som trenger en form for trøst. Som sagt, en fin egenskap å ha rundt seg.

MEN?

Det er kommer situasjoner det sympati ikke er løsningen. Noen ganger trenger man bare å bli hørt. Det er ikke alltid man vil høre ordene «Åhh?», «Så trist», «Stakkars deg» eller «Jeg syns så synd på deg» som svar på det man akkurat har fortalt. Det kan fort få en til å føle seg mer stakkarslig enn man var i utgangspunktet, selv om det bare er godt ment fra vedkommende.

Vi blir opplært til å ta vare på hverandre, men noen ganger trenger vi bare å bli hørt. Få lov til å snakke uten å være redd for at den som lytter automatisk skal synes synd på oss. Det er mange ganger vi ikke trenger sympati, men det og bli hørt.  

 

Slutt å unnskylde deg

  • 30.12.2017 - 16:49

 

I kjent bloggstil burde det nå kommet et langt utdypende innlegg der jeg legger seg flat for mine lesere, å beklage for mitt "noe lange" fravær. Jeg har jo tross alt bare skrevet et innlegg denne uken.

Siden jeg selv ikke er noe stor fan av disse tåpelige unnskyldningene så dropper jeg det denne gangen. Jeg dropper det nok neste gang også...  I stedet skal jeg heller forklarer hvorfor jeg ikke er noe fan av disse halv kleine innleggene som ikke gir noe mål og mening. 

 

 

Jeg er ikke interessert i hvorfor en blogger jeg er innom fast har vært borte fra bloggen. Enten det har skjedd noe, eller at vedkommende har brukt litt ekstra tid på å leve livet å brukt tid på venner og familie. Syntes jeg ikke man skal føle at man må unnskylde seg i det lange og det breie for for å rette opp i noe som høres ut som en stor tabbe fra bloggeren sin side.  

Har bloggen din samlet støv i over en måned og statistikken ser ut som en strek du kunne tegnet med linjalen din er det bedre å fortsette som om ingenting har hendt. Den brutale sannheten er at dine gamle lesere mest sannsynlig har glemt deg, eller byttet deg ut med en ny favoritt. Vi har alle gjort det en gang og vi kommer nok til å gjøre det flere ganer. 

Hvis vi skal være realistiske her et lite sekund vet både du og jeg like godt at verden ikke går under når vi tar en av de mange pausene våres. Sponsorene går ikke i minus når de ikke får tak i oss som bare er et lite sandkorn i denne blogg bobla. Tenåringsjentene ligger heller ikke å gråter i senga om kvelden fordi dagens innlegg ikke kom som forventet. Det siste eksemplet ble kanskje litt i drøyeste laget, men dere skjønner hva jeg mener. 

Så neste gang du tar en velfortjent pause på bloggen (Ja, det er faktisk sunt innimellom) så hopp over "Jeg er så lei for at jeg ikke har blogget " innlegget. Jeg tviler på at jeg er den eneste som hopper over disse overskriftene. Skriv heller et innlegg om hybelkaninen din minutt for minutt. Det kan fort bli mer underholdene. 

 

De det er lett å glemme i juletiden.

  • 20.12.2017 - 14:08

 

Nå i julen er det mye snakk om de som ikke har så mye. De med voldelige familiemedlemmer som ødelegger hele opplevelsen. Foreldre som ikke har råd til en gaver til unger. Og de som ikke har noen å feire julen med. Det blir satt igang innsamlingsaksjoner, arrangementer over hele landet og alle er velkommen.

Før jeg setter i gang med neste avsnitt vil jeg at du skal lese følgende to ganger: Jeg syntes dette er kjempe fine tiltak, og støtter selv et av tiltakene som skal hjelpe de som ikke har så mye til å få en koselig jul.

Men hva med resten? Hva med de som har en flott familie, penger i lommeboka, men som likevel ikke kommer seg ut døren på julaften. De som sliter med sykdom, smerter og det psykiske. Jeg er såpass heldig at jeg ikke kan snakke i forhold til den psykiske, men jeg kan slenge meg under de to første kategoriene. 

Det er ikke alltid det bare er å ta seg sammen og prøve. Noen dager er en time blant folk altfor mye, mens andre dager kan man klare et par timer og fortsatt ha det bra. Noen ganger kan man kjenne det på kroppen, mens andre ganger kommer det som lyn fra klar himmel.

 

//Bildelink//

 

Jeg har selv sittet hjemme en julaften i joggebukse å sett på tv hele dagen fordi beina streiket. Veldig kjedelig når jeg måtte innse at slaget var tapt og joggebuksen måtte på igjen mens resten av familien dro videre, men samtidig var det deilig. Det var deilig og roe helt ned, og slippe alt støyet og maset som fort kan oppstå på en slik dag. Jeg koste meg med alle juleprogrammene som gikk i løpet av dagen og passet på å spise ekstra mye godteri. Jeg vet at det kan komme flere slike julefeiringer i årene som kommer, men nå som jeg har testet det en gang er det ikke jeg kommer til å beskymre meg for. 

Så hvis du kjenner noen som innenfor disse gruppene så pass på å ikke mas for mye. Det kan fort gjøre tanken om å bli hjemme sterkere. Legg til rette enten personen trenger å lade opp batteriene under besøket eller så lite som en ekstra stol til beina. Ikke kom uventet på døra selv om det er tanken er god, å legg alle forventningene og press til side. Det skal jo til syvende og sist være en koselig dag enten den feires med familie, eller foran tven med godteriskåla godt plassert i fanget. 

Jeg skjønner at det blir vanskelig å finnen en løsning til denne gruppe mennesker. Bare husk at vi en gruppe til som verken passer inn hos de som har en flott jul, eller de som ikke har noe mulighet til å feire jul. For vi har muligheten, men det er ikke alltid kroppen vil. 

 

Savnet fra den friske kroppen.

  • 11.12.2017 - 14:48

Før jeg begynner på noe som helst her må jeg bare få skrive et par ting. Det har nå gått fire år siden det hele startet og jeg har slått meg til ro med tanken på at dette er noe som kommer til å følge meg livet ut, med mindre det dukker opp et under av noe slag. 

Hvis du ikke har vært innom her før kan du lese om sykdommen ved å trykke her, og her.


 

Selv om jeg har det bedre nå enn jeg noen gang har hatt det er det fortsatt ting jeg savner som jeg skulle ønske var en del av hverdagen min i dag.  Jeg savner friheten jeg hadde. Jeg vet det er et stort ord, men det er ordet som dekker de fleste punktene. Friheten til å være den Tonje jeg vil, og ikke den Tonje jeg må, selv om jeg liker denne versjonen også. 

Jeg savner det å kunne bestemme hvordan hverdagen min skal se ut fra start til slutt. Nå er det smertene som styrer tempoet og mengden som skjer i løpet av en dag. Ikke kom her å si at sykdommen ikke er deg, men bare er en del av deg, for det kjenner jeg at jeg har litt oppi halsen etter å ha lest setningen på flere sider. Jeg vil jobbe å tjene mine egne penger, ikke være avhengig av NAV og dermed automatisk bli satt i en bås av store deler av Norges innbyggere under kategorien "lat". Jeg ønsker også å kunne dra på cafè og ta meg en kaffe, plutselig finne ut en dag at jeg vil ut å spise, eller dra ut på byen en lørdagskveld. Jeg er jo 24 år, ikke 74. Nå blir store deler av dagene brukt til å ta det med ro, være samme med Oliver/rassetass (bikkja), og glede meg til min bedre halvdel kommer hjem fra jobb. Noen dager er det dette helt greit, og andre dager er det drit kjedelig. 

 

Min hverdag starter med smertestillende og avsluttes med smertestillende, i tillegg til at jeg har et plaster klistret fast på ryggen som jevnt sender morfin inn i kroppen. Jeg føler meg ikke rusa så jeg er jo heldig sånn sett. Selv om det er høyst nødvendig for min hverdag er det definitivt noen ulemper her. Jeg må hele tiden passe på at jeg ikke går tom for smertestillende hjemme, og sjansen for å få nyresvikt, magesår osv. er større enn hos de fleste andre. Jeg kan ikke si annet enn at jeg i en alder av 24 år har en kropp som er helt avhengig av smertestillende medikamenter. Hvis jeg en gang skulle bli så bra at jeg ikke trenger verken piller eller morfinplasteret så kommer undertegnede til å gå på en real smell og vil trenge en lang avvenning.

Jeg savner også dette med å klare ting selv, spesielt de dagene hvor hode og kropp ikke er på samme plass. Ting man ikke tenker over i hverdagen som f.eks noe så enkelt som å hente litt å drikke, eller gå en liten tur med bikkja. Jeg har fått større behov for å bevise både for meg selv og andre at jeg ikke er så syk og hjelpeløs som jeg egentlig kanskje til tider er på de dårlige dagene? Resultatet av dette er at jeg fort kan bli irritert og lei når jeg merker hvor mye sykdommen har forandret det livet jeg en gang hadde. (OG der kom klumpen i halsen jeg har ventet på under hele innlegget) Nå er jeg veldig heldig og har en forlovede som gjør alt for meg, og som vet når nok er nok. Hadde kloning vært en hverdagslig ting skulle jeg kjørt en giweaway på han! 

Kort fortalt savner jeg å ha en kropp funger til den hverdagslige som ikke lenger er like hverdagslig. 

 

 

En av de viktigste dagene i året for meg og andre.

  • 06.11.2017 - 15:24

Første mandag i november år etter år er det en spesiell dag for meg og mange andre. Eller mange andre er å ta litt i, for vi er nemlig ikke så mange. Det er nemlig snakk om dagen hvor refleksdystrofi, eller CRPS skal stå i sentrum. Første mandag i november er den offisielle dagen våres. 

For et år siden var CRPS bare en usynlig sykdom som ikke hadde noe i medier å gjøre. På facebook måtte vi dele gruppe med hele scandinavia, og sykdommen hadde ikke noe å gjøre i nyhetsbildet. 

Et år seinere er ikke sykdommen like kjent som diabetes og kreft, men vi kommer delvis fremover. Vi har nå egen side på facebook hvor vi har 200 medlemmer, som er mange til å være CRPS pasienter og pårørende. Gruppen heter CRPS Norge hvis det er noen som tilfeldigvis skulle lure. Det er flere leger, fysioterapeuter og andre helsepersonell som setter seg inn i sykdommen for å hjelpe oss på en best mulig måte. Og sist men ikke minst, den tingen jeg er mest kry over. TV2 lagde tidligere i høst en artikkel om fem personer med CRPS her i Norge. Anbefaler alle å lese artikkelen ved å trykke HER. Det eneste jeg ikke liker med artikkelen er at de bruker ordet "selvmordssykdommen" som er kallenavnet til CRPS`en. 

 

 

Jeg har skrevet flere innlegg som omhandler dette med å ha CRPS som dere kan lese ved å trykke på linkene under. 

 

KRONISKE SMERTER, MEN LYKKELIG!

GJESTEINNLEGG FRA CRPS

ER DET SÅ LURT Å HÅPE PÅ AT MAN EN DAG SKAL BLI FRISK?

JA TIL CANNABIS I NORGE

HADDE DET VÆRT BEDRE Å HATT EN ANNEN SYKDOM SOM FOLK HAR MER KJENNSKAP TIL ?

JEG SER DEG

 

Selv om det sies at vi er et tall under 500 som har denne sykdommen her i Norge håper jeg dere kan dele innlegget videre så vi får satt litt mer lys rundt sykdommen. Det er altfor mange som ikke blir tatt seriøst, og vi trenger smertestillende som fungere uten og ødelegge kroppen innvendig på lang sikt! 

 

Aldri vært i så god form som etter jeg ble kronisk syk.

  • 26.10.2017 - 17:55

 

Jeg har aldri vært hun som løp fortest, eller hun som var flink i turn. Jeg ble aldri sett på som hun tynne i mine år på skolen, jeg var hun høye kraftige som sakte ble kraftigere og... Dere kan fortsettelsen på regla. 

Jeg var hun som fant alle mulige unnskyldninger for å slippe unna de mest krevende aktivitetene i gymtimen. Mest på grunn alle de unødvendige kommentarene som alltid lå på lur. Jeg er hun som har strekkmerker på både mage, lår og armer (Her er det snakk om de jeg kan se selv). Celluitter eller krater som jeg kaller det har jeg også. Av en eller annen grunn føles det bedre å kalle det for krater. Jeg var hun som tridves best på rommet foran skjermen med cola, potetgull og sjokolade. Jeg var hun som ikke alltid fikk på meg klær i strørrelsen XL, da det ble for trangt over både armer og mage. Det var forsovet ikke alltid XXL var særlig samarbeidsvillig heller. 

Dette var realiteten når jeg var frisk og fri for sykdommer. 

 



"LENGE LEVE MOBILBILDER!"

Idag har jeg også strekkmerker og celuitter, men ikke samme kropsfassong og livsstil. Jeg trives fortsatt veldig godt når potetgullposen og sjokoladen kommer snikene ut fra hjørneskapet, men mengden er betydelig mindre. Det er heller ikke alltid jeg får på meg klær i min størrelse, men i dag er jeg størrelse M og ikke XL. 

Det er mye som har forandret seg, men jeg kan banne på at det aldri hadde skjedd hvis jeg ikke hadde blitt så sint på de legene som brukte vekten min som begrunnelse for mine smerter som er sterkere i dag nesten 20 kg lettere. Det er synd at flere  leger ser på vektnedgang som en lett måte å dytte vekk sine pasienter på. Vektnedgangen hjalp meg verken ut i jobb, tilbake på skolebenken eller vekk fra smertene, men en ting fikk jeg ut av det. Jeg har aldri vært i så god form som etter jeg ble kronisk syk. 

 

Tanker i natten

  • 22.10.2017 - 17:14
Follow my blog with Bloglovin

 ∇  01.45

 

Mitt navn et Tonje, og jeg har refleksdystrofi (CRPS). 

Det nærmer seg snart fire år siden operasjonen som snudde alt på hode. En liten enkel skikkhullsoperasjon hvor jeg ante fred og ingen fare når jeg våknet, uvitende om det nye livet mitt. Et liv med kroniske smerter i beina hvor jeg ikke lenger husker følelsen av å være smertefri. For hver dag som går blir sjansen for å bli frisk mindre og mindre. En hverdag mange frykter har blitt det eneste jeg kjenner til. En hverdag som kronisk syk. Piller og morfin har blitt kroppens gode støtteapparat. Det er fælt å si det, men i en alder av 24 er kroppen avhengig, og uten dette støtteapparatet faller alt bare sammen. 

 

 

 

 

«Armene dine fungerer så du kan jo bare finne en deltidsjobb hvor du sitter foran en pc»

  • 13.09.2017 - 16:40

 

Det er et par ting man hører som «syk» fra utenforstående som får opp pulsen litt. Det er ikke snakk om den berømte "feel good" pulsen alle på treningssenteret snakker om, men den pulsen som du får når telefonene får tom for strøm akkurat i det du trenger den som mest. Jeg snakker om den gjentakende setningen «Armene dine fungerer så du kan jo bare finne en deltidsjobb hvor du sitter foran en pc» ...  (Setter av litt tid til å puste til dere som irriterer dere over slike setninger) 

Det at disse setninger kommer fra utenforstående setter meg litt ut, og det er vanskelig å komme med et svar der og da. Ja, jeg har to velfungerende armer. Ikke nok med det, jeg er til og med så heldig at jeg har en hel overkropp som er smertefri. Så i teorien hadde jeg klart å jobbe foran en pc åtte timer om dagen, men det er stor forskjell på det teoretiske og det praktiske.

 


 

 No one is the same, and we all have different life experiences. It's not my place to judge them or for them to judge me.


 

 

Er du for eksempel hjemme med omgangssyken er det ikke bare å slå seg løs med støvsugeren og andre plikter mellom intimstundene du har med bøtta eller doskåla. De fleste ligger rett ut og er avhengig av hvile fordi det er en stor påkjenning for kroppen. Vi med kroniske smerter har en kropp som har denne påkjenningen 24 timer i døgnet, uavhengig om det er snakk om smerter i en finger, eller om man er rammet i hele kroppen. Man kan nesten gå så langt å si at det og ha en kronisk sykdom er en fulltidsjobb i seg selv.

 

 

 

Så i stedet for å komme med setninger som den ovenfor neste gang, er det mye koseligere å høre at man ser bra ut den dagen, eller lignende komplimenter. Man føler seg straks mye bedre, samtidig som man slipper å føle seg ille til mote uten noe fornuftig svar.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

-----❥ For å få de siste oppdateringene på bloggen først kan dere følge meg HER

 

 

 

Jeg ser deg

  • 10.08.2017 - 13:35

Jeg ser deg. Selv om jeg fort blir noen hoder lavere enn deg kan jeg fortsatt se blikket som følger etter når jeg ruller forbi deg i noe man skulle tro var et utenomjordisk fartøy.

Etter snart fire år med refleksdystrofi har jeg blitt gradvis mer avhengig av rullestolen når jeg skal ut, og hver gang kommer disse blikkene fra godt voksne mennesker. Det slår aldri feil. Jeg vet ikke hva dere ser etter, men en ting er sikkert. Selv om dere analyserer meg fra det ene hårstrået som alltid står rett opp og ned til tuppen av skoen kommer dere ikke til å finne noe spennende. Jeg har verken gips, mangel på et bein, eller store synlige sår. Sist jeg sjekket var hode også på plass. 

Det er sjeldent en god følelse når noen stirrer på deg, og jeg er ganske sikker på at jeg kan snakke for andre i samme situasjon når jeg sier at den følelsen ikke blir noe bedre når man er avhengig av rullestolen når man skal ut.   

 

// Bildet er fra pinterest (https://es.pinterest.com/pin/351843789620807666/?lp=true) 

 

Jeg trodde at rullestol var et vanlig hjelpemiddel i 2017 i og med at den dukket opp første gangen i 1595. (Ja, jeg googlet dette) Greit at noen trenger lengre tid enn andre på å venne seg til nye oppfinnelser, men 422 år skulle man tro holdt for de fleste.

Man skal venne seg til mye rart her i livet, men jeg synes ikke man skal trenge å venne seg til haukeblikk fra voksne mennesker så fort man ikke lenger har like lett for å gå. Så neste gang blir jeg veldig glad hvis du som føler deg truffet dropper analyseringen fra topp til tå, og heller oppfører deg slik som de fleste unger gjør. Et kjapt vennlig blikk før man går videre. 

 

-------------------------♥-------------------------

For å få de siste oppdateringene på bloggen først kan dere følge meg HER

 

Kroppen får en ro over seg som ikke en gang solen klarer å få frem

  • 10.05.2017 - 12:26

 



 

Det er noe med disse regnfulle dagene som jeg liker. Kroppen får en ro over seg som ikke en gang solen klarer å få frem. Refleksdystrofien spiller på lag med kroppen, og skuldrene kan senke seg. Jeg tror alle trenger en dag innimellom hvor hele kroppen roer ned å lader opp batteriene uavhengig om man er syk eller frisk. Før jeg ble syk var regnfulle dager bare en dårlig start på dagen. I dag er en regnfull dag en god dag. En regnfull dag nå om dagen betyr som regel mindre smerte og lavere puls

I bakgrunn går en liste på spotify jeg aldri hadde satt på ellers. Artister jeg aldri har hørt om, men som passer bra inn på en slik dag. Ved siden av meg  ligger Oliver å drømmer om leverpostei og gud veit hva. Det er rart, men han er som meg. Rolig og avslappet på dager som dette, og i full fart så fort solstrålene treffer bakken utenfor. Kaffekoppen er klar og i dette øyeblikket er det bare en person som mangler for at dagen skulle blitt komplett. Min samboer og bedre halvdel. 

 

 

-------------------------♥-------------------------

Let the rain kiss you
Let the rain beat upon your head with silver liquid drops
Let the rain sing you a lullaby
The rain makes still pools on the sidewalk
The rain makes running pools in the gutter
The rain plays a little sleep song on our roof at night
And I love the rain.

-------------------------♥-------------------------

 

 

Håper dere får en fin dag uavhengig om dere er som meg eller håper om sol og bedre vær.

 


 

-------------------------♥-------------------------

For å få de siste oppdateringene på bloggen først kan dere følge meg HER

 

 

Hadde det vært bedre å hatt en annen sykdom som folk har mer kjennskap til ?

  • 30.03.2017 - 14:45
Follow my blog with Bloglovin

 

Det er flere dager hvor jeg skulle ønske jeg hadde en annen sykdom. En sykdom som folk kjenner til. En sykdom som kommer frem i lyset igjennom innsamlingsaksjoner der pengene går til forskning for å finne en kur, Jeg skal ikke gå så langt å si at jeg skulle ønske jeg hadde kreft for det er jeg glad jeg ikke har, men jeg skulle ønske folk hadde like god kjennskap til refleksdystrofi selv om vi er en mindre pasientgruppe. 

Etter andre smerteanfall på to uker natt til mandag ønsker jeg mer en noen gang et svar på hva som skjer i kroppen og eksakt hva som utløser de. Ikke minst ønsker jeg at vi kan finne noe som fungerer på smertene og ikke bare krampene, å få svar på hvordan jeg kan forhindre nye anfall i fremtiden. Det at jeg mest sannsynlig må leve med sykdommen resten av livet er greit. Den tanken har jeg vendt meg til, men tanken på å fortsette med smerteanfall månedlig hvor ambulanse og legevakt/ sykehus blir involvert vet jeg ikke helt hva jeg syntes om enda. 

Etter det siste anfallet har jeg vært en tur hos fastlegen og fått smerteplaster som inneholder et morfinstoff som skal lindre smertene i beina, så det blir spennende å se om det har noe virkning de neste ukene. Allerede i slutten av juni venter timen på smerteklinikken der de har litt andre midler til å dempe smertene, og jeg kan ikke annet enn å si at jeg gleder meg til den timen. 

 

-------------------------♥-------------------------

For å få de siste oppdateringene på bloggen først kan dere følge meg HER

 

 

Ja til cannabis i norge

  • 17.03.2017 - 14:32

Jeg er langt ifra noe ekspert på dette omerådet, men et sted må jeg få det ut. 

På mandag ble det igjen publisert en artikkel som handler om legalisering av cannabis her i Norge, noe jeg er for. Det som overrasket meg var alle kommentarene under artikkelen. Jeg blir både oppgitt og irritert over enkelte av kommentarene som kommer fra voksne mennesker. 

"Samfunnet trenger ikke enda flere folk som naver pga bruk av cannabis " "NEI NEI NEI. Alle stoffbrukere begynner slik" "Narkotika hører ikke hjemme i Norge som et lovlig produkt" "Kan dere ikke fungere uten narko​"

 

Først må vi oppklare et par ting her. Det finnes både syntetisk cannabis og medisinsk cannabis. Syntetisk cannabis er en god blanding med både det ene og det andre rusmiddelet ved siden av selve cannabisen. Altså ikke "cannabis" i mine øyne. Det er det syntetiske det blir solgt mest av på gaten og som dessverre har ført til en del dødsfall. Medisinsk cannabis derimot er så enkelt som medisiner som inneholder cannabisplante. Med tanke på hva mye av de medisinene man har tilgang til i hverdagen inneholder som ibux og paracept  så er det ikke så ille som mange skal ha det til . 

Cannabis har blitt brukt som medisin i flere tusen år å blir fortsatt brukt i flere land! Her i Norge har det vist seg og ha god effekt på blant annet vi som lever med kroniske smerter, raumatiske sykdommer, kreft og MS. Nå vet jeg ikke hvordan det er med kreft og MS da jeg ikke har noe forhold til det, men jeg vet med meg selv at jeg putter mye smertestillende i kroppen min som sakte men sikkert skader indre organer. Det er dager hvor jeg må ha tre runder med paralgin forte + ibux 600mg. Det sier seg selv hvor mye skade dette gjør på kroppen hvis jeg skal holde på slik resten av livet. 



 

Så til kommentarene ovenfor. Jeg "naver" fra før, og om jeg i tillegg hadde brukt medisinsk cannabis ved siden av kunne det vært veien ut fra nav kontoret. Hvis ALLE stoffmisbrukere starter slik er det en sjanse jeg er villig til å ta for og dempe de daglige smertene. Denne "narkotikaen" mener jeg at hører hjemme i Norge. Vi er en stor pasientgruppe som kunne hatt god nytte av den såkalte "narkotikaen". Og jo vi kan fungere uten "narkotikaen", men vi kan fungere enda bedre i samfunnet med. Vi kan til og med fungere så bra at vi ender opp ved siden av deg på arbeidsplassen. 

Jeg tror det ligger mye fordommer og lite kjennskap til forskjellen mellom det syntetiske og medisinske. Hadde jeg ikke hatt refleksdystrofien med kroniske smerter hadde jeg nok vært hakke skeptisk til denne saken selv. De fleste av oss har sett programmer som Petter uteligger der rus og narkotika spiller en stor rolle hvor cannabis blir nevnt. 

Så neste gang dere hører om en sak om cannabis så husk at det finnes to helt forskjellige versjoner, og at det står mye på mengden man inntar. Det er ikke så ille som alle skal ha det til, og burde ikke ligget under kategorien "narkotika" (Det syntetiske vil jeg ikke en gang kalle for cannabis) Det er lov og være sterkt uenig i alt jeg har skrevet så langt, men dette er mine tanker rundt temaet. 

 

-------------------------♥-------------------------

For å få de siste oppdateringene på bloggen først kan dere følge meg HER

 

 

 

Vanskelig å be om hjelp

  • 28.02.2017 - 15:04

Mestringsfølelse. En viktig og stor del av et menneske. Viktig fordi den er med på å løfte selvbildet, og stor fordi man fort kommer lenger her i livet hvis man klarer å kjenne på den innimellom. Før var ikke dette noe jeg tenkte på i hverdagen, men etter jeg ble kronisk syk er det noe jeg tenker på opptil flere ganger i uken.

Før jeg fikk sykdommen gikk alt automatisk. De få gangene jeg "orket" å ta ut av oppvaskmaskinen eller rydde rommet mitt var ikke det første jeg tenkte "Yes! jeg klarte det" Da var det bare en liten kjedelig oppgave man måtte gjøre. Det ga meg ihvertfall ikke noe form for mestringsfølelse. Hvis jeg fikk en god karakter på en oppgave jeg hadde jobbet mye med, eller fikk en god karakter i et fag som jeg var svak i så kom mestrinsfølelsen snikene, og nå sitter jeg her uten mulighet til å studere videre for øyeblikket. 

Nå om dagen får jeg en god følelse hvis jeg har brettet sammen klær å hengt opp en ny vask. Jeg blir nesten litt stolt av meg selv de gangene jeg klarer å vaske hele leiligheten på en dag uten pause, selv om jeg vet at smertene vil blomstre på et seinere tidspunkt. Jeg blir fornøyd med meg selv hvis jeg klarer å lage middag til min bedre halvdel kommer hjem bare for og gjøre han glad. Det er ihvertfall ikke noe jeg trodde jeg skulle like å gjøre for noen år tilbake. Alt på grunn av at det gir meg følelsen av at jeg fortsatt klarer noe selv om jeg fysisk sett er langt ifra der jeg var før jeg ble syk. 

 


 

På grunn av dette er det vanskeligere å be om hjelp til ting i hverdagen. Jeg tror det kommer av at de tingene jeg innimellom vil ha hjelp til er så små at det blir flaut å spørre om. Enten det er å gå 50 meter utenfor døren så Oliver kan tisse, lage middagen som det tar 10 minutter å lage, eller om det bare er å hente noe å drikke. Jeg tror det ligger mye i det at jeg vil bevise både ovenfor meg og de rundt meg at jeg klarer ting selv om kroppen ikke fungerer 100% hver dag.

Selv om jeg skulle ønske at jeg var litt flinkere på dette punktet er jeg ganske sikker med meg selv at dette ikke er noe jeg kommer til å endre med det første, andre eller tredje. Jeg kommer heller til å være hu stae som vil klare ting selv. 

 

-------------------------♥-------------------------

For å få de siste oppdateringene på bloggen først kan dere følge meg HER

 

Er det så lurt å håpe på at man en dag skal bli frisk?

  • 22.02.2017 - 14:15

Da har formen snudd om og penicillinkuren nærmer seg ferdig. Den kjepphøye innstillingen til at immunforsvaret mitt er uovervinnelig har jeg trukket tilbake for denne gang.  

Under timen med psykomotorisk fysioterapi i starten av uken kom det opp et spørsmål. "Tror du refleksdystrofien vil brenne ut av kroppen din en dag?" Det første som glapp ut av munnen på meg var "ja". Man skal aldri si aldri når det gjelder kropp og helse. Selv om jeg er kronisk syk i dag betyr ikke det at jeg aldri vil bli bra igjen.

Når jeg kom hjem etter behandlingen var jeg ikke like sikker på svaret mitt lenger. Det å si ja til at jeg tror jeg vil bli frisk en dag danner automatisk et lite håp og tro på at dette vil gli over i løpet av en periode. For noen er dette sikkert en stor motivasjon, men erfaringsmessig gjør det bare vondt verre.

 



 

Jeg satte jeg meg først et halvt år helt i startfasen hvor jeg var sikker på at jeg ville bli bra, for det var jo tross alt ikke noe galt med meg i følge ulike leger. Når fristen som du setter for deg selv har gått ut får du automatisk et slag i magen. Man skulle jo i teorien vært bra igjen nå. Siden et halvt år ble for lite fant jeg ut at jeg skulle være sikker andre gangen å satt opp et helt år på og bli bra igjen. Det finnes jo grenser på hvor lang tid man skal bruke på å bli bra igjen når det ikke feiler deg noe. Et år gikk og jeg hadde mer smerter enn jeg hadde hatt før. Skuffelsen traff magen med et brak og jeg ble etterhvert enig med meg selv at tankegangen måtte endres på. 

I dag har jeg gått over til å tenke på at dette er noe jeg skal  leve med resten av livet. Det har vært overraskende lett å snu om på tankegangen, og jeg føler meg mye bedre. Jeg lærer hva som fungerer og hva som ikke fungerer, jeg har den støtten jeg trenger fra de rundt meg, og jeg har funnet ut at jeg kan leve slik jeg gjør i dag uten at verden går under.  Blir jeg bra en dag er det en stor bonus som skal feires, hvis ikke blir det bare å fortsette videre som nå. Jeg sier ikke at dette er løsningen for alle, men hvis det å håpe og tro på et under en dag bare gjør vondt verre er det verdt å prøve og snu tankegangen til det motsatte. Det kan faktisk hjelpe! 

Så hvis jeg hadde fått spørsmålet igjen akkurat nå hadde jeg byttet ut "ja" med "tviler på det" 

 

-------------------------♥-------------------------

For å få de siste oppdateringene på bloggen først kan dere følge meg HER

 

 

Gjesteinnlegg fra CRPS

  • 18.02.2017 - 14:08

Siden Tonje ikke er helt i slaget om dagen tenkte jeg at jeg kunne passe på muligheten å skrive litt om meg selv her. Før jeg begynner må jeg bare presisere at det ikke er min skyld at Tonje er litt pjusk denne gangen! 

Mitt navn er Refleksdystrofi, men som mange andre har jeg også et par kallenavn. Blant annet CRPS og RSD. Kjært barn har mange navn har jeg hørt tidligere. Min jobb er å angripe det sympatiske nervesystemet ditt. Med andre ord ordner jeg litt opp i den delen av nervesystemet ditt som du ikke har kontroll over selv. 

Som sykdom vil jeg si at jeg er både lojal og trofast. Uansett hvor mye motgang og uenigheter vi har sammen vil jeg alltid være en del av livet ditt. Det kan hende jeg forlater deg en dag, men da er det viktig å forstå at det ikke er noe personlig. Noen ganger finner man ut at man rett og slett ikke passer sammen. 



 

En lek jeg liker godt er gjemsel. Hver gang jeg kommer til legen passer jeg på å gjemme meg for alt som heter blodprøver, røngtenbilder, MR og CT. Jeg er så god på den leken at det er svært få som vet hvem jeg er. Når det gjelder helsevesenet vil jeg si jeg har et lite overtak uten og virke overlegen. Ved neste legetime vurderer jeg nesten å ta saken i egne hender!  

Selv om jeg ikke syntes på utsiden syntes jeg det er viktig at man kjenner meg godt på innsiden så jeg ikke blir oversett. Noen ville kanskje kalt meg oppmerksomhetssyk, men jeg vet ikke om jeg er helt enig i akkurat det. For og være sikker på at jeg får den oppmerksomheten jeg fortjener passer jeg på å tøye smerteterskelen din i et bestemt område flere ganger i løpet av døgnet. Har jeg har en god dag kan jeg være snill å skru ned smertene litt så kroppen rekker å slappe av før neste runder starter. Dag og natt har jeg enda ikke lært forskjellen på, men jeg har tatt et nettkurs i dette nå så kanskje jeg lærer det til slutt.  
 

For å tulle litt ekstra med Tonje har jeg funnet noen punkter som er ekstra morsomme. Energi, konsentrasjon, temperatur og hukommelse er på topplisten min. Jeg drar litt her å tøyer litt grenser der og så er Tonje plutselig ute på bærtur. At hun aldri lærer...

Og det glemte jeg nesten! Da jeg flyttet inn i kneet til Tonje syntes jeg det var litt trangt. Det er jo ikke noe herskapshus for å si det sånn.... Plutselig en dag fant jeg et kne til så nå har jeg et hus OG et feriehus! Jeg kommer nok ikke til å dra herfra med det første. Selv om forholdet til meg og Tonje ikke er like bra hver dag så er det viktig å huske at det ikke finnes noe som heter et perfekt forhold. 

Det var da litt kort om meg. Jeg kunne skrevet en bok om meg selv, men det har jeg ikke tid om dagen. Nå er førsteprioriteringen min å opprettholde det forholdet jeg og Tonje har. 

-------------------------♥-------------------------

For å få de siste oppdateringene på bloggen først kan dere følge meg HER

 

Profesjonell koseblogger

  • 13.02.2017 - 13:22

Koseblogger er et fint ord, et ord som beskriver denne bloggen perfekt! Eller i det minste så perfekt som det kan bli i mine øyne. 

Relatert bilde

//Tumblr//

En blogg hvor det alltid er like spennende å se om det har dukket opp et nytt innlegg etter flere dager med stillhet, en blogg du plutselig snubler over siden du aldri husker navnet, eller bloggen du ved en feiltakelse har trykket deg inn på akkurat nå. Jeg vil si det finnes mange gode grunner til å bli en profesjonell koseblogger, og her er noen av dem : 

♥ Du kan sitte å nyte den første kaffekoppen på morgenen uten og måtte tenke på hvilket innlegg du skal poste i løpet av dagen. Hvis du ikke liker kaffe får du i tillegg mye ekstra tid til å lære deg å like kaffe!

♥ Du har minimalt med press på deg. Det eneste presset er de få innleggene du får publisert i løpet av uken. Ingen kan si noe på at et godt innlegg er bedre enn fire dårlige! 

♥ Du slipper å svette og stresse når motivasjonen har tatt kvelden. Stress er sjelden en god ting, og når det i tillegg er på grunn av en blogg har det gått altfor langt... 

♥ Og sist men ikke minst, du slipper å synkronisere klokken etter solen og dagslyset! Hvor mange ganger har du ikke lest om bloggere som har klaget over vintertiden hvor man ikke rekker hjem fra skole/ jobb for å ta en selfie til bloggen. Er det rart man har lettere for å bli deprimert om vinteren..
 

Hvis ikke dette frister, så vet jeg neimen ikke hva jeg skal friste dere med. Husk at verden ikke går under selv om du tar deg noen dager/ uker fri fra bloggen. Slutt med de lange innleggene der dere unnskylder dere for at bloggen ikke ble oppdatert en dag. Ikke frekt ment, men det er mest sannsynlig ikke så mange som legger merke til det. Vil du kategorisere deg som en koseblogger?  Jeg vil ihvertfall legge meg under den kategorien å sette helsen og det sosiale livet foran bloggen.

-------------------------♥-------------------------

For å få de siste oppdateringene på bloggen først kan dere følge meg HER

.

 

Offentlig dagbok, eller bare kopier av toppbloggere?

  • 10.02.2017 - 13:36

Etter ti dager med denne bloggen har jeg kommet frem til en ting. Dette med blogging er en snodig ting! 

Vi oppretter offentlige "dagbøker" som hvem som helst kan klikke seg inn på. Vi bruker mye tid på å plukke ut et gratis design som skal gjøre bloggen mer personlig, men sannheten er at flere tusen andre bloggere bruker akkurat det samme designet i akkurat dette sekundet. Da kan det vel ikke kalles personlig lenger, eller? 

Mange bruker flere tusen kroner på kamerautstyr bare for å ta en hverdags selfie, der sminken og håret er langt mer perfekt enn det mitt noen gang kommer til og være på en fredags ettermiddag etter skole/jobb. 

Vi sitter å leser andre blogger der vedkommende langer ut om hverdagen sin, eller viser frem dagens "outfit". Hvordan dette kan bli så interessant at vi tar turen innom samme bloggen dagen etter for å se om det er kommet et nytt innlegg? Det er noe jeg aldri kommer til å forstå.


 

Sett av et minutt nå å tenk på favorittbloggen din. Hvorfor er det så spennende å ta turen innom den hver dag for og lese at han/ hun har vært på shopping eller sitter med lekser opp etter ørene som alle andre på deres alder gjør? Er det en anelse av misunnelse på hvordan vedkommende lever inne i bildet her? Eller er det rein inspirasjonen som de fleste er ute etter til bloggen sin. Inspirasjon til å skrive akkurat det samme innlegget, med akkurat det samme temaet og innholdet. 

Vi har til og med de på toppen som får betalt for å lange ut om hva de gjør i hverdagen til den minste lille detalj. For det er jo hovedsakelig det det går ut på i det lange løp. De tjener mer i måneden enn det vi som er nedpå den berømte topplisten bare kan drømme om. Enkelte måneder tjener de mer enn det to personer i en fulltidsjobb ville gjort, og dette er bare for å vise frem sminken de smører ut i ansiktet, eller antrekket som kommer direkte fra Nelly.com. Klær de får betalt for å velge ut og bruke i hverdagen så lenge det dukker opp et bilde på bloggen. 

Det som en gang skulle være en nettbasert dagbok har nå blitt til en stor konkurranse om å komme høyest opp på topplisten og ha flest sponsorer i baklommen siden det gir en viss status. Jeg tviler på at jenter i 13 års alderen som oppretter en blogg tenker på dette som en dagbok uten filter, men heller drømmer om og en dag kunne ta plassen til Sophie Elise. Hvem vil vel ikke få 80 000 kr +++ rennende inn på kontoen hver måned? Jeg hadde ihvertfall ikke takket nei til det. Hadde du ?  

 

-------------------------♥-------------------------

For å få de siste oppdateringene på bloggen først kan dere følge meg HER

 

 

Kroniske smerter, men lykkelig!

  • 09.02.2017 - 14:05

Det finnes ikke et eneste menneske som kan sette seg inn i, å forstå hvordan det er og leve med kroniske smerter. Uten å ha følt det på kroppen selv kan man ikke forstå. Så enkelt er det bare! Man kan se den andre og dem lidelse, men å forstå fullt ut hvordan det er tror jeg ikke er mulig. De aller fleste TROR de forstår, TROR de har løsningen, TROR de vet hvordan det er, men jeg vet at ingen kan føle andres smerte uten å ha vært gjennom noe lignende selv.Hverdagen for mange smertepasienter handler om en ting: Å håndtere smertene og de plager som følger med.

Definisjonen på kroniske smerter lyder som følge : Smerte med varighet på minst 3-6 måneder eller mer. Så med andre ord er det ikke som som dukket opp forrige måned. Selv har jeg rundet to år med kroniske smerter og snart fire år med mye smerter, alt på grunn av et kne som nå har blitt til to bein. 

 



 

Når ting blir kronisk er det mye som endrer seg, både de fysiske, psykiske og miljømessige forholdene. Hukommelse og konsentrasjon blir plutselig et stort irritasjonsmoment. Søvn får en helt ny betydning og energien blir halvert da smertene stjeler resten. Friheten minsker og man blir fort flinkere på å planlegge så man skal få med seg så mye som mulig i løpet av en uke. Venner glir ifra deg noe som er leit i starten, men som i ettertid gir en form for lettelse så man kan bruke mer tid og energi på de som er igjen. 

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil bli frisk igjen, eller om smertene vil være en del av meg resten av livet, men jeg vet en ting, Jeg vet at jeg har det bedre nå enn jeg noen gang har hatt det. Jeg har det faktisk bedre nå enn før smertene kom. (Ja, det er faktisk mulig!) 

Jeg er så heldig og ha funnet en person som jeg nå kan kalle min samboer etter 6 mnd. sammen. Han er en fantastisk person på alle måter som alltid er der og får de dårlige dagene bedre, og de gode dagene helt toppers! Jeg har ei bestevenninne som alltid er der uavhengig av noe jeg må gjøre, eller om det er noe som må prates om. Uten hun hadde ting vært relativt kjipt. Når en person sitter å shaver leggene dine etter du har brekt kneet så er det på tide og kalle vedkommende bestevenn! Ikke nok med det, men jeg har også en hårete firbeint gutt på snart et år som sprer så mye glede og kjærlighet at det til tider kan bli litt mye av det gode. Han får meg ut om dagen, og er rett og slett en opptur i hverdagen. Sist men ikke minst så har jeg kjernefamilien som i starten hadde vanskelig for å forstå, men som etterhvert har blitt en god støtte i forhold til alt som skjer rundt smertene.  Jeg kunne skrivet side opp og side ned om disse personene, men det får i så fall bli seinere. 

Dette ble et lengre innlegg en jeg planla, og hakke mer personlig enn det som var planlagt, men jeg tror det er viktig å dele ting som dette her. 30 prosent av den voksne befolkningen i Norge har en form for kroniske smerter, men informasjonen rundt dette er ikke mye å skryte av. Det er rett og slett latterlig dårlig. 

Så en liten ting helt på slutten her. Det er faktisk mulig og ha det bra med kroniske smerter, man må bare prøve å huske det på de dårlige dagene også! 

 

-------------------------♥-------------------------

For å få de siste oppdateringene på bloggen først kan dere følge meg HER

 

 

Tonje Pettersen

Mitt navn er Tonje, jeg er 25 år fra Drammen som trenger å få litt liv i de små grå. Det kommer ikke til å bli noe rosablogg, men man skal aldri si aldri. Kanskje jeg en dag sitter å skriver om restylan og den nye vesken min til 8000...

Kontakt meg

tope_93@hotmail.com

Følg meg

Follow
Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no