Jeg har vurdert dette et par uker, men har alltid lagt tanken til side. Denne bloggen ble opprettet for et år siden, men har enda ikke hatt en spørsmålsrunde. Har man en blogg er det en uskreven regel at det skal publiseres en spørsmålrunde en gang i løpet av sin store karriere. 

Noe av grunnen til at tanken blir lagt til side gang etter gang er at jeg er litt redd for at det ikke skal komme et eneste spørsmål. Jeg har selv vært innom blogger å sett overskriften "Spørsmålsrunde" og nede ved kommentarfeltet står det "0 kommentarer". Selv om jeg hovedsakelig skriver for min egen del er det noen innlegg som man ønsker tilbakemeldinger, og dette er en av dem. 

Hvis det er noe dere lurer på enten det har med CRPS`en og gjøre, hverdagen, overfladiske ting, eller anntal sokker i skuffen min er det bare å legge igjen en liten kommentar nedenfor. Jeg er også åpen for større kommentarer og med caps lock fra start til slutt. Hvis det ikke er noe interesse for dette i det hele tatt, kan vi alle bli enige om at vi bare later som at dette innlegget ikke ble publisert å lever livene våres videre på samme måte som før. 

For akkurat en uke siden i dag skrev jeg følgende her på bloggen : I dag vil jeg tørre å påstå at det har skjedd noe som man kan legge under kategorien "spennende". Ihvertfall hvis det går helt igjennom. Hovedmålet mitt med denne bloggen er jo som nevnt tidligere å dele mer av min hverdag med CRPS og CRPS som sykdom generelt. Nå ser det ut som jeg får muligheten til nettopp dette. 

I går var dagen hvor det ble offentlig. Jeg var nemlig så heldig og bli kontaktet av en journalist fra KK som ville skrive en artikkel om CRPS og litt om hvordan det er å leve med denne sykdommen. Med høyere puls en vanlig sa jeg ja, og nå ligger det ute! Hva jeg publiserer her har jeg full kontroll på. Alt fra det første ordet, til det siste punktumet. Hva andre skriver om meg på en helt annen type plattform har jeg null kontroll på. Vil også tørre å påstå at lesertallet er noe høyere enn min lille gjeng her inne. 

Litt flau, ydmyk, og takknemlig ble det delt med venner og bekjente. Nok en gang med høyere puls enn vanlig. Så langt har det blitt tatt godt imot, og jeg har lyst til å dele artikkelen med dere. 

Artikkelen kan dere lese ved å trykke HER

En av mange menneskers egenskap er dette med å vise sympati ovenfor andre medmennesker. En egenskap jeg setter stor pris på hos andre. Jeg tror at de som har denne egenskapen ikke bare gjør andre sine liv bedre, men også har det bedre med seg selv.

I 90% av tilfellene dukker denne egenskapen opp i forbindelse med mennesker som ikke har det så bra. Mennesker som er lei seg, mennesker som i forskjellige grader sliter med smerter, og mennesker som trenger en form for trøst. Som sagt, en fin egenskap å ha rundt seg.

MEN?

Det er kommer situasjoner det sympati ikke er løsningen. Noen ganger trenger man bare å bli hørt. Det er ikke alltid man vil høre ordene «Åhh?», «Så trist», «Stakkars deg» eller «Jeg syns så synd på deg» som svar på det man akkurat har fortalt. Det kan fort få en til å føle seg mer stakkarslig enn man var i utgangspunktet, selv om det bare er godt ment fra vedkommende.

Vi blir opplært til å ta vare på hverandre, men noen ganger trenger vi bare å bli hørt. Få lov til å snakke uten å være redd for at den som lytter automatisk skal synes synd på oss. Det er mange ganger vi ikke trenger sympati, men det og bli hørt.  

Det er ikke så ofte jeg kan si at det har skjedd noe spennende i min hverdag. Det går ofte i de samme rutinene, rutiner som fungerer for meg. Skjer det noe spesielt en dag er det som regel bare en time hos psykomotoriker eller lege. Altså ingen ting å rope hurra for.

I dag vil jeg tørre å påstå at det har skjedd noe som man kan legge under kategorien "spennende". Ihvertfall hvis det går helt igjennom. Hovedmålet mitt med denne bloggen er jo som nevnt tidligere å dele mer av min hverdag med CRPS og CRPS som sykdom generelt. Nå ser det ut som jeg får muligheten til nettopp dette. 

Med håret til alle kanter, rusk i øynene og en noe nedsatt vurderingsevne la jeg igjen en kommentar på et innlegg som jeg aldri ellers ville lagt igjen i en mer våken tilstand. Takket være min dårlige vurderingsevne tidlig på morgenkvisten har jeg fått en stor mulighet som jeg aldri hadde fått ellers. Kanskje det er med hår til alle kanter og tåkete syn jeg bør skrive noen setninger her ? 

Nå skal jeg krysse fingre, tær og et par hårstrå i håp om at alt kommer til å gå bra. 

Ny header er forresten satt inn, og i likhet med sist er denne også laget på picmonkey.com 

Det er ingen stor hemmelighet at ting går litt trått her inne om dagen. Det er ikke like morsomt å skrive lenger selv om jeg savner det etter et par dager. Jeg får lyst til å slette flere innlegg fra arkivet fordi jeg ikke lenger er like fornøyd med de som den dagen jeg publiserte innlegget. Jeg har lyst til å bli flinkere. Både når det gjelder tekst og bilde. Tanken om video har også surret rundt i topplokket, men det blir ikke med det første.

Jeg skrev først at jeg har holdt på et halvt år med denne bloggen, men i følge arkivet nærmer jeg meg et år! Det har gått utrolig fort, og jeg har ikke lyst til å gi meg enda. 

Det er flere temaer innenfor dette med sykdom og kroniske smerter jeg vil skrive om, men jeg klarer ikke sorterer ordene. Jeg vil at flere skal vite om de positive sidene og de ikke fullt så positive sidene ved hverdagen våres.

Jeg forstår nå at det å publisere hver dag ikke fungerer for meg, og det er helt greit. Jeg skjønner også at jeg ikke kan tvinge kroppen til sette seg ned til å skrive de dagene jeg har mer enn nok med å være kjæreste og hundemamma, og det er også helt greit. 

Jeg håper at løsningen på denne røra er nye rutiner, kvalitet fremfor kvantitet, og et skrivekurs når det gjelder ordene OG, og Å! Sistnevnte er ikke tull. 

Ellers vil jeg bare få nevne at jeg setter stor pris på at det faktisk er folk som klikker seg inn her daglig, og ikke minst dere som legger igjen en liten kommentar gang etter gang. Selv om jeg ikke alltid er like flink til å svare på kommentaren så ser jeg dem og blir like glad hver gang.

Ha en fin dag videre alle sammen! 

'

Akkurat nå.

Nå har akkurat Gudrun funnet plassen sin etter et par timer med effektiv jobbing med kampen mot hybelkaninene. Leiligheten ser litt bedre ut enn den gjorde på morgenen i dag, og hendene har tørket inn etter alt vannet og vaskemidlene som har vært i sving. Tanken om å vaske er, og kommer alltid til å være lettere enn den fysiske delen. 

Ukens høydepunkt. 

Denne uken har i bunn og grunn vært en fin uke. En god start på den nye året. Oppstart med behandling etter ferien og innkallingen til kognitiv kurset var "høydepunkter" denne uken, men det beste var å komme seg en tur på hytta denne helgen. Jeg tror både tobeinte og firbeinte hadde godt av å komme seg litt bort nå. Lade opp batteriene, og slappe litt ekstra av. For første gang på år og dag husket jeg kameraet så det vil komme flere bilder her etterhvert fra helgen. 

Ukens irritasjonsmoment. 

Denne uken kommer jeg ikke på noe spesielt som har vært noe irritasjonsmoment. Eller... Jeg er jo en person som til tider irriterer meg mye og alt så noe er det nok, men i dette sekund kommer jeg ikke på noe. 

Ukens mest leste innlegg. 

Julepynt til besvær. 

Ukens anbefaling.

Til jul fikk jeg boken til Kristin, #Bra nok som jeg fikk lest i helgen, og plutselig ble ikke ukens anbefaling så vanskelig som forrige uke. Den er aktuell, ærlig, og rett på, både når det gjelder hovedtemaet, og alle undertemaene som blir tatt opp. Jeg likte boken så godt at jeg sendte den hjem med mamma, selv om hun er en eldre generasjon. 

//Bildelink

Ukens sitat. 

Jeg skal være der når du gjør det bra når folk skåler for deg og du kommer hjem med seierspokalen løftet høyt, men jeg skal også være der når du snubler og får skrubbsår på knærne og krabber hjemover i rennesteinen for du er fortsatt like mye verdt for meg. 

@midnattspoesi , instagram. 

Nå begynner den første uken av det nye året å nærme jeg slutten. Hverdagen har startet, sjokoladeskålen har mistet sin faste plass på bordet, og gode nyheter har allerede kommet posten. 

I går var første time på psykomotorisk fysioterapi siden 23 NOVEMBER! For dere som ikke har hørt om det før er det kort fortalt nesten som en psykolog. Eneste forskjellen at det er mer bevissthet rundt dette med kontakt med egen kropp, pust og spenningstilstander i kroppen. Kort fortalt et vidunder med lange ventetider. Etter jeg fikk CRPS har dette vært det eneste som har hatt en form for lindring på smertene hvis vi dropper alt av piller og smerteplaster en liten sekund. CRPS smertene min er psykosomatiske smerter som vil si at jeg ikke har noe skade eller fysiske bevis på at jeg skal ha de smertene jeg har. Det er rett og slett hjernen som sender ut falske signaler om at jeg har sterke kroniske smerter, hvis det gir mening? 

Jeg skulle ALDRI gå til noe psykolog fordi det ikke var noe for meg, og jeg klarte meg jo fint alene. Nå sitter jeg her noen år etter og vet ikke hva jeg skal gjøre når pensjonsalderen tar igjen psykomotorikern min. Etter alle disse timene har jeg merket at alt som surrer og går inni hodet har stor påvirkning på kroppen. 

Nok om psykomotorisk og over til noen som er hakket mer spennende. Det kommer nok bare til å bli kjedeligere for dere når jeg tenker meg om.... Jeg har fått innkalling til smertemestringskurs, eller kognitiv-kurs som det så fint heter. Nå har jeg ventet et halvt år på plass, så det var godt og endelig få brevet i posten! Målet med hele kurset er at jeg skal klare å kutte ned på morfinen uten at kroppen setter igang et smerteanfall, og klare å fungere bedre i hverdagen. Hvordan dette går blir spennende å se fremover. 

Jeg har vært heldig med starten på det nye året og håper det fortsetter slik både i forhold til hverdagen, behandlinger og NAV. 

Det er ikke ofte jeg blir overrasket over meg selv, men i år har jeg har jeg tatt steget til et helt nytt nivå når det kommer til julepynten. OPS: Ordene julepynt og jul blir brukt både en og to ganger for mye i dette innlegget! 

Jeg er en av de som helst skal ha julepynten oppe så lenge som mulig. Det er noe spesielt med alle disse nissene, julestakene og det store treet som blir midtpunktet i stuen. Det blir automatisk en god stemning ut av det, og de ekstra lysene gjør det lille ekstra om ettermiddagen når solen går ned. 

I dag, 2. januar er det på tide å samle julepynten før eskene skal fylles å stables i skapet frem til neste jul. Jeg vet ikke hva som skjer akkurat nå, men jeg føler meg ferdig med julen for i år. Det kan godt være at det har blitt litt mye av julen i år som er grunnen til at jeg sa meg enig i å pakke bort allerede nå. Tidligere kunne jeg fortsette julen frem til midten av januar før jeg ble mettet av alt som har med ordet "jul" å gjøre. Det er hyggelig å pynte til jul, men jammen er det fint å pakke bort julen også. 

Nå er jeg klar for siste innspurt i dag, selv om det føles nakent og tomt den første tiden. 

Akkurat nå. 

I skrivende stund er det ikke mye å beskrive. Kroppen er helt ferdig etter alt som har med julen og gjøre, og de siste batteriene jobber på spreng, mens resterende lader seg opp til alt det nye året har å komme med. En ting er sikkert. Jeg og senga skal ha et times tid sammen etterpå. Bare meg og den... 

Ukens høydepunkt. 

Jeg vet ikke om det er sosialt akseptabelt å skrive dette her, men et av ukens høydepunkter er at julen offisielt er over. Jeg elsker julen, men på grunn av refleksdystrofien kan det fort bli litt mye på en uke. Nyttårsaften var også et av ukens høydepunkter. Ingen alkohol, rolig feiring, god mat, og ikke minst en hund som ikke kunne brydd seg mindre om rakettene. Ellers har det vært et par koselige middager hos familie på både min og Håkon sin side. 

Ukens irritasjonsmoment. 

Ukens irritasjonsmoment er min egen kropp. Som jeg nevnte ovenfor er kroppen helt tom nå etter alt som har skjedd denne uken.  Det skal bli godt med en  rolig tid fremover å komme i gang med behandling igjen. Smerter tar mye energi, og noen ganger blir det litt for mye. 

Ukens mest leste innlegg. 

SLUTT Å UNNSKYLDE DEG

Ukens anbefaling. 

Jeg var faktisk litt usikker på hva jeg skulle fylle inn under ukens anbefaling, men jeg tror jeg har falt på et fornuftig valg. Denne uken vil jeg anbefale dere bloggen til Vilde som jeg har lest en stund. Det er mye farger, varierte innlegg, og akkurat passe lang tid imellom hvert innlegg blir publisert så jeg rekker å følge med i svingene. 

Hvis du trykker på bildet under kommer du rett til bloggen. 

Ukens sitat. 

New Year's Day. A fresh start. A new chapter in life waiting to be written. New questions to be asked, embraced, and loved. Answers to be discovered and then lived in this transformative year of delight and self-discovery. Today carve out a quiet interlude for yourself in which to dream, pen in hand. Only dreams give birth to change.