hits

Savnet fra den friske kroppen.

  • 11.12.2017 - 14:48

Før jeg begynner på noe som helst her må jeg bare få skrive et par ting. Det har nå gått fire år siden det hele startet og jeg har slått meg til ro med tanken på at dette er noe som kommer til å følge meg livet ut, med mindre det dukker opp et under av noe slag. 

Hvis du ikke har vært innom her før kan du lese om sykdommen ved å trykke her, og her.


 

Selv om jeg har det bedre nå enn jeg noen gang har hatt det er det fortsatt ting jeg savner som jeg skulle ønske var en del av hverdagen min i dag.  Jeg savner friheten jeg hadde. Jeg vet det er et stort ord, men det er ordet som dekker de fleste punktene. Friheten til å være den Tonje jeg vil, og ikke den Tonje jeg må, selv om jeg liker denne versjonen også. 

Jeg savner det å kunne bestemme hvordan hverdagen min skal se ut fra start til slutt. Nå er det smertene som styrer tempoet og mengden som skjer i løpet av en dag. Ikke kom her å si at sykdommen ikke er deg, men bare er en del av deg, for det kjenner jeg at jeg har litt oppi halsen etter å ha lest setningen på flere sider. Jeg vil jobbe å tjene mine egne penger, ikke være avhengig av NAV og dermed automatisk bli satt i en bås av store deler av Norges innbyggere under kategorien "lat". Jeg ønsker også å kunne dra på cafè og ta meg en kaffe, plutselig finne ut en dag at jeg vil ut å spise, eller dra ut på byen en lørdagskveld. Jeg er jo 24 år, ikke 74. Nå blir store deler av dagene brukt til å ta det med ro, være samme med Oliver/rassetass (bikkja), og glede meg til min bedre halvdel kommer hjem fra jobb. Noen dager er det dette helt greit, og andre dager er det drit kjedelig. 

 

Min hverdag starter med smertestillende og avsluttes med smertestillende, i tillegg til at jeg har et plaster klistret fast på ryggen som jevnt sender morfin inn i kroppen. Jeg føler meg ikke rusa så jeg er jo heldig sånn sett. Selv om det er høyst nødvendig for min hverdag er det definitivt noen ulemper her. Jeg må hele tiden passe på at jeg ikke går tom for smertestillende hjemme, og sjansen for å få nyresvikt, magesår osv. er større enn hos de fleste andre. Jeg kan ikke si annet enn at jeg i en alder av 24 år har en kropp som er helt avhengig av smertestillende medikamenter. Hvis jeg en gang skulle bli så bra at jeg ikke trenger verken piller eller morfinplasteret så kommer undertegnede til å gå på en real smell og vil trenge en lang avvenning.

Jeg savner også dette med å klare ting selv, spesielt de dagene hvor hode og kropp ikke er på samme plass. Ting man ikke tenker over i hverdagen som f.eks noe så enkelt som å hente litt å drikke, eller gå en liten tur med bikkja. Jeg har fått større behov for å bevise både for meg selv og andre at jeg ikke er så syk og hjelpeløs som jeg egentlig kanskje til tider er på de dårlige dagene? Resultatet av dette er at jeg fort kan bli irritert og lei når jeg merker hvor mye sykdommen har forandret det livet jeg en gang hadde. (OG der kom klumpen i halsen jeg har ventet på under hele innlegget) Nå er jeg veldig heldig og har en forlovede som gjør alt for meg, og som vet når nok er nok. Hadde kloning vært en hverdagslig ting skulle jeg kjørt en giweaway på han! 

Kort fortalt savner jeg å ha en kropp funger til den hverdagslige som ikke lenger er like hverdagslig. 

 

 

Victoria Larsen

11.12.2017 kl. 14:56
<3

livetmitt93

11.12.2017 kl. 15:41
<3 <3

Anniken

11.12.2017 kl. 16:38
Rørende skrevet <3

Ida

11.12.2017 kl. 16:38
Så flott formulert :)

SIRI ALVÆR

11.12.2017 kl. 17:27
<3

Buroyfoto

11.12.2017 kl. 18:10
Veldig bra skrevet. Kjenner meg veldig igjen i dette med å være avhengi av nav å kunne tjene sine egene penger..

Svigermor

12.12.2017 kl. 18:28
Du Er god son gull Tonje 💜

Jannicke

13.12.2017 kl. 12:42
Tonje <3 Vi har alle forskjellig hverdag, men du er tøff som holder motet oppe! Skal ikke prøve å komme med positive ord og oppmuntring, for jeg aner ikke hvordan det er for deg, meeeen, vit at du alltid kan skrive til meg hvis du føler deg aleine, eller bare trenger å prate litt! Jeg veit vi har minimalt med kontakt, jeg bor i Bø og lever mitt liv her og du har ditt liv. Jeg har alltid tid til en prat og du skal vite at jeg savner deg!

Tonje Pettersen

13.12.2017 kl. 13:29
Jannicke: Så god du er <3 Savner deg og ! <3

Ann Helen Nygård

13.12.2017 kl. 13:37
Bra skrevet! Synd at du har det sånn.. <3

Charlotte

13.12.2017 kl. 22:48
<3
Tonje Pettersen

24 år fra Drammen som trenger å få litt liv i de små grå. Det kommer ikke til å bli noe rosablogg, men man skal aldri si aldri. Kanskje jeg en dag sitter å skriver om restylan og den nye vesken min til 8000...

Kontakt meg

tope_93@hotmail.com

Følg meg

Follow
Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no