hits

To år har gått.

  • 16.02.2018 - 14:30

 

 


 

I dag er det to år siden Oliver kom til verden. To år med mye glede, frustrasjon, latter, underholdning, kos, tålmodighetsprøver, og ikke minst en haug av kjærlighet. Den som sier at man ikke kan kjøpe lykke for penger, har aldri kjøpt en hund.

 


 

Svar på spørsmålsrunde € 2 €

  • 15.02.2018 - 13:57

 

Jeg hadde nesten glemt at jeg hadde igjen flere spørsmål fra forrige innlegget hvor jeg svarte på spørsmål. Del en av innlegget kan dere lese her. Hvis det er noe mer dere lurer på er det bare å legge igjen en kommentar så blir det svart på seinere. 

 


 

Hva ønsker du deg til bursdagen din?

Det er et godt spørsmål da det ikke er noe spesielt jeg ønsker meg, men noen ting er alltid kjekt å ha. Penger og treningstightser blir alltid tatt godt imot. I tillegg likte jeg boken #Branok og ønsker meg flere slike bøker som ikke er en lang og kjedelig historie. Hvis det gir mening?

 

Lager du header på bestilling ?

Jeg har ikke tenkt noe særlig på dette, men hvis det er noen som ønsker header er det bare å si ifra enten her eller på mail som ligger et sted på høyre siden av designet. Det eneste kriteriene jeg har er at du må vite størrelsen på headeren din og ha bilder i bra kvalitet. Har du en relativ ny mobil med godt kamera kan det være nok, men jeg foretrekker bilder tatt med kamera.

 

 

Hvordan går det med deg? Hvordan er det å ha CRPS - gir det noen vanskelige utfordringer i hverdagen for deg?

Takk som spør. Her går det greit. Etter jeg hadde mitt lille uhell for to og en halv uke siden har det gått litt sakte om dagen, men ellers går det bra.

 Nå har jeg hatt CRPS så lenge at det i mine øyne er «normalt» og det jeg kjenner til, så det blir nesten litt som å spørre dere hvordan det er og være smertefri. Det vanskelige med det er at alt må planlegges, jeg må passe på å ta med smertestillende hvis jeg skal bort, og en hel natts søvn er noe som sjeldent skjer. Som nevnt tidligere er rutiner nøkkelen til det meste.

 

Hva liker du gjør på?

Jeg liker å fotografere. Jobber for tiden med å bli bedre så hvis du har noen gode tips og triks så legg gjerne igjen en kommentar. I tillegg har jeg jo denne bloggen som blir oppdatert i tide og utide som jeg også håper kan utvikle seg til det bedre fremover.  

 

 

Første gangen jeg klikker meg innom bloggen din, så her er noen spørsmål fra meg! Har du noen favoritt blogger? Har du kjæledyr eller har du hatt? Redigerer du bildene dine, i så fall hvordan gjør du det?

De jeg oppdaterer meg på fast er Anniken, Kristin, og Sophie Elise. Ved å trykke på navnene vil du komme til bloggene deres. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle nevne Sophie, men hun har utviklet seg mye de siste par årene og har klart å fange min interesse. De to andre er flinke til å ordlegge seg på en måte som gjør at jeg ikke kjeder meg når jeg trykker meg inn på bloggen. I tillegg er de flinke ved bruk av bilder. 

Jeg har en Engelsk Cocker Spaniel som blir to år i morgen! Noen dager lyder han navnet Oliver, og andre dager er det tyelighvis ikke Oliver som er riktig. 

Jeg pleier å redigere bildene mine i forhold til lys, kontrast og farge. De siste månedene har jeg bare brukt picmonkey og er veldig fornøyd med valgmulighetene der.


 

Hva mener du om ulver i norsk natur?

De syntes jeg skal få lov til å bli i norsk natur. Jeg ser ikke noe problem med at de skal få vandre rundt når de ikke er farlige for mennesker. Hvis ulven angriper oss så har vi som regel gjort noe noe for å fyre den opp først ? Når det gjelder disse sauene som blir spist syntes jeg det blir litt mye styr i nyhetsbildet. Som regel er det bare snakk om en sau eller to, og jeg mener at bøndene må passe bedre på dyrene sine.



Hva er tankene dine om pelsindustrien?

Jeg skjønner ikke hvorfor vi har noe som heter pelsindustri en gang ? Jeg syntes det er synd at man i det hele tatt må arrangere fakkeltog mot noe som er rein og kjær dyremishandling. Nå ser det heldigvis ut som det er bedre tider i venter, så frem til alt er som det skal (i hvert fall burde) får vi krysse fingrene for en bedre fremtid for de pelskledde vennene våre.

 

 

Pillerus og lange dager.

  • 13.02.2018 - 15:25

 

Det starter med morfin og avsluttes med morfin. Et stoff kroppen min er skremmende vandt til fra før, men samtidig er det en helt ny reaksjon når dosen blir høyere. Rusen kommer, kroppen blir sløv, men samtidig fungerer jeg bedre nå enn jeg gjorde når jeg bare satt og ventet på at alt skulle gå over.

To uker har gått, men smertene er fortsatt like intense. MR er tatt og svaret vil forhåpentligvis komme i løpet av denne uken.

Jeg trodde jeg var en person som taklet smerter og alt som følger med, men det har vist seg og være feil. Jeg er vandt til mine smerter. De som alltid er der og som med tiden har blitt en del av meg. Disse smertene som plutselig kom er ikke mine, og skal heller ikke være en del av meg. De er bare på besøk for så å brenne ut etter hvert som tiden går.

Mye av tiden blir brukt til å sitte stille selv om jeg skulle gjort både det ene og det andre. Tankene svirrer og plutselig er jeg inne på en tanke som er langt ifra positiv. Det er fort å havne innpå disse tankene, men vanskelige å komme ut igjen. De gode tankene får også lov til å komme inn noen ganger. Giftemål og alt som hører til har etter tre måneder blitt en god tanke og ikke bare stress. Og tanken på at jeg er så heldig å ha min lille pelsvenn sammen med meg hele tiden når jeg sitter her hjelper mye både på det psykiske og fysiske.

Plutselig nærmer klokken seg fire og mitt store lyspunkt kommer inn døra og alt blir bra igjen. I hvert fall frem til neste morgenen når lyspunktet mitt forsvinner ut av døren igjen.

Slik går dagene på repeat.

 

Når det renner over.

  • 11.02.2018 - 15:53

 

Se for deg at du er et tomt glass, akkurat som dette. 

Så fyller du glasset med fysiske og psykiske smerter og annen tung last du drar med deg hver dag. Det er ikke helt fullt enda, men det begynner å nærme seg. 

Så kommer den lille uforutsette tingen enten det er en stygg kommentar, ekstra smerter, en vond beskjed, eller kroppen som sier ifra om at nok er nok som gjør at det bare renner over. Noen ganger kontrollert, andre ganger ukontrollert. 

 


 

Som jeg har gjort tidligere kunne jeg i dette innlegget rettet det mot kronisk sykdom og smerter siden det er et av hovedfokusene her på bloggen, men ikke i dag. I dag velger jeg heller å inkludere alle siden det er noe som skjer med den beste. Det skjer med de som har det vanskelig. Det skjer med de som har det ganske greit, men ikke helt bra til tider. Det skjer til og med de som har et fint liv, et liv mange av oss sitter og dagdrømmer om i hverdagen.

Det er menneskelig, like menneskelig som der er å dra på butikken for å kjøpe mat. Eller like menneskelig som å puste om vi skal dra det litt lenger.

Vi får mange inntrykk i løpet av dagen. Enten det er noe du scroller forbi på sosiale medier, en kommentar fra en kollegaene, en hendelse som skjer på vei hjem fra jobb, eller et tv-program som gjør stort inntrykk på deg.

Jeg skal ikke nekte for at det renner over her i tide og utide. Som regel blir det for mye smerter blandet med sinne, lite søvn, og små irritasjonsmomenter som kan dukke opp i løpet av en dag. Jeg har lært at ikke bare er det normalt at det renner over, det er også bra for kroppen og felle en tåre, få ut sinne, eller andre måter hvor du kan tømme glasset ditt. Det er ikke sunt for kroppen å bære på alt som bygger seg opp over tid. Ikke bare tar det mye plass, men det tar også mye energi.

Det morsomste med dette innlegget er at dette er ting jeg sliter med selv. Dette er noe av det jeg må jobbe med hver dag for å få en bedre hverdag. Så hvis du kjenner deg igjen, eller kjenner at glasset er fullt så husk at det er helt normalt og skjer med alle. Til og med de som vi ser på som «perfekte». Det er sunt, like sunt som å spise et eple i stedet for en sjokolade. Like sunt som å ta trappene i stedet for heisen.

Hvis du har noen gode måter å tømme glasset på som fungere for deg, legg gjerne igjen en kommentar nedenfor. Min måte er å la tårene renne helt til det er tomt. Det fungere for meg, men trenger nødvendigvis ikke fungere for deg.

 

 

 

 

Svar på spørsmålsrunde € 1 €

  • 04.02.2018 - 12:27

På grunn av flere spørsmål enn hva jeg hadde forventet så måtte jeg dele opp spørsmålsrunden i to runder. Resten av spørsmålene vil komme en av de nærmeste dagene, så hvis ikke spørsmålet ditt har blitt besvart enda så er det på vei. 

 

Hva er CRPS, og hvor lenge har du hatt det?

1. desember 2017 var det tre år siden jeg fikk CRPS. Det hele startet etter en kikkhulssoperasjon, så det at jeg endte opp med denne sykdommen var ganske tilfeldig. 

 Jeg har skrevet et innlegg om CRPS som dere kan lese HER

 

Når får jeg lov til å komme på besøk?

Vi får prøve og få til noe snart. Du får si ifra neste gang du er her nede i eiker traktene så får vi prøve på noe da.  Kanskje en taco aften ? 



Har du noen hobbyer?

Jeg er glad i å fotografere selv om det har blitt litt mindre av det de siste årene. Jeg kjøpte mitt første digitalkamera for komfirmasjonspengene mine for et halv århundre siden, og etter det har det bare utviklet seg. Jeg vil også si at bloggen har blitt en hobby selv om jeg ikke er like aktiv hele tiden. Det er godt å ha et sted hvor man kan tømme seg å dele et ord eller to.

 

Hvordan påvirker sykdommen hverdagen din?

Her er det sykdommen, eller smertene som styrer dagene. Har jeg en dårlig dag går det litt tregere enn vanlig. Det hender at planer må endres. Ting som skulle blitt gjort må utsettes. Siden formen kan snu om på sekundet så det blir hverdagen fort ganske uforutsigbar. Utenom det er hverdagen min i bunn og grunn ganske grei. Jeg har mine rutiner som fungerer for meg. 



Hvorfor begynte du å blogge?

Hovedgrunnen til at jeg opprettet denne bloggen var for å få noe og fylle dagene med. I tillegg har jeg lettere for å uttrykke meg skriftlig i stedet for verbalt, og da er blogg en fin løsning. 



Hva er målet ditt med blogging?

Målet mitt med bloggen er i første omgang å informere om CRPS, kroniske smerter og det som hører til. Jeg har full forståelse for at CRPS aldri kommer til å bli like kjent som kreft, hjerneslag og de andre "store" sykdommene. Jeg håper en vakker dag at CRPS blir en sykdom som folk i det minste har hørt  om før selv om de ikke vet hva det er. 

 

Hvilket kamera bruker du til å ta bilder med?

Jeg bruker Canon 650D som jeg har hatt de fire siste årene nå og er fornøyd med det, men jeg kjenner det hadde vært deilig med et litt mindre kamera til tider. Objektivene jeg bruker er canon 50mm 1.8, og canon 18-55mm. 

 

Kan du lage videoer?

Jeg har vært innom tanken et par ganger, men trukket den tilbake like fort. Det hadde vært moro og prøvd, men jeg vet ikke hvordan videoer jeg skulle laget. Har du noen tips er det bare legge igjen en kommentar nedenfor i kommentarfeltet.



Hvordan kom du i KK?

Jeg ble kontaktet av en journalist fra KK på instagram som hadde fått med seg at jeg har CRPS igjennom en kommentar hos en av toppbloggerne. Hun spurte om jeg vill være med i en artikkel om mitt liv med CRPS . Kort fortalt ble svaret ja, og en uke senere kom artikkelen ut. Spennende og nervepirrende, men også koselig med alle tilbakemeldingene.

 

Hvis det er noe annet dere lurer på er det bare å legge igjen en kommentar. 

 

Et år siden det hele startet.

  • 02.02.2018 - 14:21

02.02.2017 - 14.21 ble det første innlegget på denne bloggen publisert. Det har gått fort, nesten litt for fort. Jeg angrer ikke på at jeg opprettet denne bloggen og har nok fått mer ut av det enn jeg selv forstår. Målet mitt er å dele mer av min hverdag med CRPS og det som følger med. Så langt vil jeg tørre å påstå at jeg kan krysse av for dette punktet. 

Mitt neste mål for bloggen går mer utover det visuelle. Både når det gjelder designet på bloggen, header, og innlegg. Personlig har jeg lettere for å huske de bloggene med et fint og inspirerende utseende hvis det gir mening? 

I tillegg venter jeg i spenning på alle disse hat-kommentarene alle snakker om. Jeg har vært veldig, veldig heldig og bare fått positive og oppmuntrende kommentarer her inne. Ikke at jeg hadde håpet på et lass av negative kommentarer, men jeg hadde psyket meg opp til både det ene og det andre her inne. 

Hvis dere har noe konstruktiv kritikk, ønsker, eller lignende for bloggen er dette tidspunktet for å komme med det. 

Hvis dere ønsker å lese det første innlegget som ble publisert på bloggen kan dere lese det ved å trykke HER

 

Takk til facebook som stadig minner meg på ting jeg aldri ville husket eller! 

 

 

Fra snødekte landskap til legevakta

  • 01.02.2018 - 14:30

 

Jeg hadde planen klar. Første avsnitt var skrevet ned i notater på telefonen, og dette innlegget skulle ut på mandag. I dag er det torsdag og dette innlegget er langt ifra klart og kommer innen kort tid til å skifte retning i forhold til hva planen for innlegget var. 

De fleste som har vært her inn en gang før har kanskje fått med seg at jeg har sykdommen CRPS i beina. I tillegg til dette har jeg slitasje i begge knær som mest sannsynlig er syndebukken til dette spetakkelet som har skjedd. 

Helgen var i utgangspunktet koselig med et lite avbrekk fra hverdagen med forlovede og Oliver på Norefri. Været var bra, kroppen fikk slappet av, og jeg fikk rotet meg til å se første sesong av Game of thrones. Henger et par år etter, men er endelig i gang nå. 

Søndagen startet bra. God frokost. Noen rolige timer foran tven, mens Oliver lå rett ut med beina opp i lufta ved siden av. Når vi skulle gå siste tur med Oliver før vi skulle vende snuten hjem fikk jeg en svikt i kneet. Litt som å tråkke over, bare at det skjer i kneet i stedet for ankelen. Det er ikke første gang dette skjer, men det er første gang det har sendt meg på legevakta seinere på kvelden når vi kom hjem. En liten cocktail i skinka var det som skulle til før smertene skulle gå ned. 

Nå er jeg på min fjerde dag å venter fortsatt på at det skal gå over. Smertestillende jeg tar til vanlig er bare en stor vits, hetetoktene er mer aktive enn på lenge, søvn er oppskrytt, og kvalmen forstyrrer alt som er av matlyst. Skyldfølelsen ovenfor Oliver og aktivitetsnivået til kroppen jobber på høygir, mens temperamentet er mer følsomt enn til vanlig. 

Nå er planen å dra til legen i morgen for og finne ut av dette, eller få noe som biter på smertene. Jeg er vandt til smerter og vil påstå at smerteterskelen min har fått strekt seg en del de siste årene, men nå er det stopp på tålmodigheten. Som en typpisk norsk blogger skulle jeg i dette sekund unnskyldt for klaging, men det får noen andre gjøre. Jeg trengte å lette litt på trykket nå og savner å skrive litt her nå som jeg sitter fast i senga eller stolen store deler av dagen. 

Svarene på spørsmålsrunden har jeg smått begynt å svare på så det vil også komme i løpet av den kommende tiden. Takk til alle spørsmålene som kom inn. 

 

Kleint og nervepirrende.

  • 24.01.2018 - 14:49

Relatert bilde

Jeg har vurdert dette et par uker, men har alltid lagt tanken til side. Denne bloggen ble opprettet for et år siden, men har enda ikke hatt en spørsmålsrunde. Har man en blogg er det en uskreven regel at det skal publiseres en spørsmålrunde en gang i løpet av sin store karriere. 

Noe av grunnen til at tanken blir lagt til side gang etter gang er at jeg er litt redd for at det ikke skal komme et eneste spørsmål. Jeg har selv vært innom blogger å sett overskriften "Spørsmålsrunde" og nede ved kommentarfeltet står det "0 kommentarer". Selv om jeg hovedsakelig skriver for min egen del er det noen innlegg som man ønsker tilbakemeldinger, og dette er en av dem. 

Hvis det er noe dere lurer på enten det har med CRPS`en og gjøre, hverdagen, overfladiske ting, eller anntal sokker i skuffen min er det bare å legge igjen en liten kommentar nedenfor. Jeg er også åpen for større kommentarer og med caps lock fra start til slutt. Hvis det ikke er noe interesse for dette i det hele tatt, kan vi alle bli enige om at vi bare later som at dette innlegget ikke ble publisert å lever livene våres videre på samme måte som før. 

 

 

Artikkel i KK om mitt liv med CRPS.

  • 22.01.2018 - 14:36

For akkurat en uke siden i dag skrev jeg følgende her på bloggen : I dag vil jeg tørre å påstå at det har skjedd noe som man kan legge under kategorien "spennende". Ihvertfall hvis det går helt igjennom. Hovedmålet mitt med denne bloggen er jo som nevnt tidligere å dele mer av min hverdag med CRPS og CRPS som sykdom generelt. Nå ser det ut som jeg får muligheten til nettopp dette. 

I går var dagen hvor det ble offentlig. Jeg var nemlig så heldig og bli kontaktet av en journalist fra KK som ville skrive en artikkel om CRPS og litt om hvordan det er å leve med denne sykdommen. Med høyere puls en vanlig sa jeg ja, og nå ligger det ute! Hva jeg publiserer her har jeg full kontroll på. Alt fra det første ordet, til det siste punktumet. Hva andre skriver om meg på en helt annen type plattform har jeg null kontroll på. Vil også tørre å påstå at lesertallet er noe høyere enn min lille gjeng her inne. 

Litt flau, ydmyk, og takknemlig ble det delt med venner og bekjente. Nok en gang med høyere puls enn vanlig. Så langt har det blitt tatt godt imot, og jeg har lyst til å dele artikkelen med dere. 

 

Artikkelen kan dere lese ved å trykke HER

 

 

 

 

Vi trenger ikke alltid sympati, men det og bli hørt.

  • 17.01.2018 - 15:52

En av mange menneskers egenskap er dette med å vise sympati ovenfor andre medmennesker. En egenskap jeg setter stor pris på hos andre. Jeg tror at de som har denne egenskapen ikke bare gjør andre sine liv bedre, men også har det bedre med seg selv.

I 90% av tilfellene dukker denne egenskapen opp i forbindelse med mennesker som ikke har det så bra. Mennesker som er lei seg, mennesker som i forskjellige grader sliter med smerter, og mennesker som trenger en form for trøst. Som sagt, en fin egenskap å ha rundt seg.

MEN?

Det er kommer situasjoner det sympati ikke er løsningen. Noen ganger trenger man bare å bli hørt. Det er ikke alltid man vil høre ordene «Åhh?», «Så trist», «Stakkars deg» eller «Jeg syns så synd på deg» som svar på det man akkurat har fortalt. Det kan fort få en til å føle seg mer stakkarslig enn man var i utgangspunktet, selv om det bare er godt ment fra vedkommende.

Vi blir opplært til å ta vare på hverandre, men noen ganger trenger vi bare å bli hørt. Få lov til å snakke uten å være redd for at den som lytter automatisk skal synes synd på oss. Det er mange ganger vi ikke trenger sympati, men det og bli hørt.  

 

Spennende nyheter.

  • 15.01.2018 - 21:22

 

Det er ikke så ofte jeg kan si at det har skjedd noe spennende i min hverdag. Det går ofte i de samme rutinene, rutiner som fungerer for meg. Skjer det noe spesielt en dag er det som regel bare en time hos psykomotoriker eller lege. Altså ingen ting å rope hurra for.

I dag vil jeg tørre å påstå at det har skjedd noe som man kan legge under kategorien "spennende". Ihvertfall hvis det går helt igjennom. Hovedmålet mitt med denne bloggen er jo som nevnt tidligere å dele mer av min hverdag med CRPS og CRPS som sykdom generelt. Nå ser det ut som jeg får muligheten til nettopp dette. 

Med håret til alle kanter, rusk i øynene og en noe nedsatt vurderingsevne la jeg igjen en kommentar på et innlegg som jeg aldri ellers ville lagt igjen i en mer våken tilstand. Takket være min dårlige vurderingsevne tidlig på morgenkvisten har jeg fått en stor mulighet som jeg aldri hadde fått ellers. Kanskje det er med hår til alle kanter og tåkete syn jeg bør skrive noen setninger her ? 

Nå skal jeg krysse fingre, tær og et par hårstrå i håp om at alt kommer til å gå bra. 

 


 

Ny header er forresten satt inn, og i likhet med sist er denne også laget på picmonkey.com 

 

Endringer på bloggen

  • 14.01.2018 - 13:54

Det er ingen stor hemmelighet at ting går litt trått her inne om dagen. Det er ikke like morsomt å skrive lenger selv om jeg savner det etter et par dager. Jeg får lyst til å slette flere innlegg fra arkivet fordi jeg ikke lenger er like fornøyd med de som den dagen jeg publiserte innlegget. Jeg har lyst til å bli flinkere. Både når det gjelder tekst og bilde. Tanken om video har også surret rundt i topplokket, men det blir ikke med det første.

Jeg skrev først at jeg har holdt på et halvt år med denne bloggen, men i følge arkivet nærmer jeg meg et år! Det har gått utrolig fort, og jeg har ikke lyst til å gi meg enda. 

Det er flere temaer innenfor dette med sykdom og kroniske smerter jeg vil skrive om, men jeg klarer ikke sorterer ordene. Jeg vil at flere skal vite om de positive sidene og de ikke fullt så positive sidene ved hverdagen våres.

Jeg forstår nå at det å publisere hver dag ikke fungerer for meg, og det er helt greit. Jeg skjønner også at jeg ikke kan tvinge kroppen til sette seg ned til å skrive de dagene jeg har mer enn nok med å være kjæreste og hundemamma, og det er også helt greit. 

Jeg håper at løsningen på denne røra er nye rutiner, kvalitet fremfor kvantitet, og et skrivekurs når det gjelder ordene OG, og Å! Sistnevnte er ikke tull. 

Ellers vil jeg bare få nevne at jeg setter stor pris på at det faktisk er folk som klikker seg inn her daglig, og ikke minst dere som legger igjen en liten kommentar gang etter gang. Selv om jeg ikke alltid er like flink til å svare på kommentaren så ser jeg dem og blir like glad hver gang.

Ha en fin dag videre alle sammen! 

 

Foto : Winter wonderland.

  • 12.01.2018 - 14:51

'

 

 

Uken som var, 01/2018

  • 08.01.2018 - 15:00

Akkurat nå.

Nå har akkurat Gudrun funnet plassen sin etter et par timer med effektiv jobbing med kampen mot hybelkaninene. Leiligheten ser litt bedre ut enn den gjorde på morgenen i dag, og hendene har tørket inn etter alt vannet og vaskemidlene som har vært i sving. Tanken om å vaske er, og kommer alltid til å være lettere enn den fysiske delen. 

Ukens høydepunkt. 

Denne uken har i bunn og grunn vært en fin uke. En god start på den nye året. Oppstart med behandling etter ferien og innkallingen til kognitiv kurset var "høydepunkter" denne uken, men det beste var å komme seg en tur på hytta denne helgen. Jeg tror både tobeinte og firbeinte hadde godt av å komme seg litt bort nå. Lade opp batteriene, og slappe litt ekstra av. For første gang på år og dag husket jeg kameraet så det vil komme flere bilder her etterhvert fra helgen. 

 

 

Ukens irritasjonsmoment. 

Denne uken kommer jeg ikke på noe spesielt som har vært noe irritasjonsmoment. Eller... Jeg er jo en person som til tider irriterer meg mye og alt så noe er det nok, men i dette sekund kommer jeg ikke på noe. 

Ukens mest leste innlegg. 

Julepynt til besvær. 

 

Ukens anbefaling.

Til jul fikk jeg boken til Kristin, #Bra nok som jeg fikk lest i helgen, og plutselig ble ikke ukens anbefaling så vanskelig som forrige uke. Den er aktuell, ærlig, og rett på, både når det gjelder hovedtemaet, og alle undertemaene som blir tatt opp. Jeg likte boken så godt at jeg sendte den hjem med mamma, selv om hun er en eldre generasjon. 

//Bildelink

 

Ukens sitat. 

Jeg skal være der når du gjør det bra når folk skåler for deg og du kommer hjem med seierspokalen løftet høyt, men jeg skal også være der når du snubler og får skrubbsår på knærne og krabber hjemover i rennesteinen for du er fortsatt like mye verdt for meg. 

@midnattspoesi , instagram. 

 

Tilbake til hverdagen og behandlng

  • 05.01.2018 - 14:22

Nå begynner den første uken av det nye året å nærme jeg slutten. Hverdagen har startet, sjokoladeskålen har mistet sin faste plass på bordet, og gode nyheter har allerede kommet posten. 

I går var første time på psykomotorisk fysioterapi siden 23 NOVEMBER! For dere som ikke har hørt om det før er det kort fortalt nesten som en psykolog. Eneste forskjellen at det er mer bevissthet rundt dette med kontakt med egen kropp, pust og spenningstilstander i kroppen. Kort fortalt et vidunder med lange ventetider. Etter jeg fikk CRPS har dette vært det eneste som har hatt en form for lindring på smertene hvis vi dropper alt av piller og smerteplaster en liten sekund. CRPS smertene min er psykosomatiske smerter som vil si at jeg ikke har noe skade eller fysiske bevis på at jeg skal ha de smertene jeg har. Det er rett og slett hjernen som sender ut falske signaler om at jeg har sterke kroniske smerter, hvis det gir mening? 

Jeg skulle ALDRI gå til noe psykolog fordi det ikke var noe for meg, og jeg klarte meg jo fint alene. Nå sitter jeg her noen år etter og vet ikke hva jeg skal gjøre når pensjonsalderen tar igjen psykomotorikern min. Etter alle disse timene har jeg merket at alt som surrer og går inni hodet har stor påvirkning på kroppen. 

 

Nok om psykomotorisk og over til noen som er hakket mer spennende. Det kommer nok bare til å bli kjedeligere for dere når jeg tenker meg om.... Jeg har fått innkalling til smertemestringskurs, eller kognitiv-kurs som det så fint heter. Nå har jeg ventet et halvt år på plass, så det var godt og endelig få brevet i posten! Målet med hele kurset er at jeg skal klare å kutte ned på morfinen uten at kroppen setter igang et smerteanfall, og klare å fungere bedre i hverdagen. Hvordan dette går blir spennende å se fremover. 

Jeg har vært heldig med starten på det nye året og håper det fortsetter slik både i forhold til hverdagen, behandlinger og NAV. 

 

Tonje Pettersen

24 år fra Drammen som trenger å få litt liv i de små grå. Det kommer ikke til å bli noe rosablogg, men man skal aldri si aldri. Kanskje jeg en dag sitter å skriver om restylan og den nye vesken min til 8000...

Kontakt meg

tope_93@hotmail.com

Følg meg

Follow
Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no